MENU

Hvordan kan man elske Jair Bolsonaro?

På trykk i Klassekampen 15. desember: Sterke inntrykk i møtet med Brasils president Jair Bolsonaro, og viktige refleksjoner (i hvert fall for meg) i etterkant.

Han er omtalt som Brasils verste president noensinne. Han kalles rasist, homofob, fascist og folkemorder – noen mener han har 100.000 koronaliv på samvittigheten. Økonomien er et kaos og fattigdommen eksploderer. Likevel er Jair Bolsonaro forgudet av titalls millioner brasilianere. Hvordan er det mulig?

Denne saken sto på trykk og på nett i Klassekampen 15. desember. Klikk her for å lese teksten på KK på nett. (Jeg tror saken bare er for abonnenter, men prøv der først, det er en god avis som fortjener mange lesere.) Under kan du lese teksten slik den ble sendt inn, på trykk er det som regel noen kutt og justeringer.

Av: Torkjell Leira*

Jeg er nettopp tilbake i Norge, etter en reise i president Bolsonaros fotspor. Fra oppveksten på landsbygda i São Paulo, via militærkarriere og politisk debut i Rio de Janeiro til kongressmedlem og president i Brasilia.

Jeg har snakket med hushjelper og forskere, politikere, kunstnere og strandbareiere, prester, pensjonister og militære. Både tilhengere og motstandere av presidenten. Målet er en bok om «Bolsonaros Brasil» neste år. Men allerede nå er et funn klart som blekk: Presidentens tilhengere elsker ham. De har en helt spesiell, nærmest betingelsesløs beundring for ham. Jeg har aldri klart å skjønne det. Før nå.

Det sterkeste inntrykket fra Brasil var det det som kom fram i samtalene med Bolsonaro-tilhengere. Mange av dem viste en blind støtte til presidenten, til tross for all hatretorikken han kommer med, og til tross for en eksplosjon i fattigdom, høy arbeidsledighet, skyhøy inflasjon og godt over 600.000 koronadøde.

Jeg var klar over at han hadde et solid (men synkende) grunnfjell, nå på omlag 25% av befolkningen. Jeg hadde sett videoer av ham, og skjønt at han var fascinerende. Jeg hadde lest analyser som forklarte ham som folkelig, sjarmerende og karismatisk. Likevel hadde jeg aldri klart å forstå folks beundring. Jeg måtte møtte ham selv.

Det begynte med et blindspor. Sammen med vertsbroren min Jorge skulle jeg egentlig besøke kirka til førstedamen Michele Bolsonaro, i den fattige bydelen Ceilândia i hovedstaden Brasilia. Det droppet vi etter litt research. I stedet dro vi ned til presidentens imponerende residens, Palácio da Alvorada, morgengryets palass. Hver eneste morgen og ettermiddag står det mange titalls personer ved innkjørselen, i håp om å få et glimt av presidenten. Kanskje en prat også, om han er i godt humør.

Etter flere væpnede kontrollposter og mange timers venting sto vi der vi også, Jorge og jeg, i den lille innhengningen som i Brasil kalles «cercadinho» – lekegrinda.

Scenen var som fra en film. 25-30 entusiastiske mennesker står innfor et hoftehøyt, hvitmalt metallgjerde, under et hvitt partytelt, opplyst av fire sterke lyskastere. Utenfor står 5-6 vakter, noen i uniform, noen i mørk dress, de fleste med revolvere i beltet. Så, langt oppe i veien, ses blinkende lys i blått og rødt fra det som viser seg å være en liten bilkolonne. De pansrede bilene snirkler seg inn gjennom sperringene og stanser opp rett foran lekegrinda. 7-8 nye dresskledde, bevæpnede vakter fordeler seg rundt og inni innhengningen.

Folk dirrer av forventning. Samtlige har mobiltelefoner eller kameraer hevet. Etter tre lange minutter åpnes døra i den midterste bilen, og der stiger han fram, full av selvtillit og med et bredt smil om munnen, presidenten i verdens femte største land, Jair Messias Bolsonaro.

Vi står i første rekke, og plutselig står han 50 cm unna meg. Folk rundt meg hyler, hopper og filmer. De klapper og ler og roper ut navnet hans. Selv kjenner jeg hjertet hamre i brystet. Jeg er fullstendig starstruck og får ikke ut et ord.

De neste 30 minuttene får vi en oppvisning i velgerpleie. Presidenten snakker med alle som står innafor gjerdet. Han smiler, ler, forteller vitser og stiller velvillig opp i selfier med alle som vil. Folk innafor gjerdet hilser fra familien, hjembyen, motorsykkelklubben eller menigheten. Noen har barna eller kona live på video. Andre stiller spørsmål om politiske saker, og presidenten svarer velvillig. Når det kommer mer detaljerte spørsmål ber han en rådgiver ringe opp den relevante statsråden, setter vedkommende på høyttaler og spør om hva som skjer med saken.

Etter en lang stund spør han vennlig: «Ok, folkens, kan jeg dra nå?» Folk nikker og svarer ja, de har jo fått en hel halvtime sammen med presidenten. Til sammen har de fått tusenvis av bilder og timevis med videoopptak. En sterk relasjon er blitt enda sterkere. Og alt er sendt direkte ut på nettet til hele Brasil og halve verden.

Dagen etter repeteres opplegget, morgen og ettermiddag. Og dagen etter det. Hver eneste ukedag! I hvilket annet land i verden bruker en statsleder så mye tid på sine tilhengere? Man kan si mye om prioritering og tidsbruk, men vil du holde deg inne med kjernevelgerne er dette en gulloppskrift.

For mange i Norge, inkludert meg selv, er det vanskelig å forstå at folk i Brasil kunne få seg til å stemme på Bolsonaro. På samme måte som det var vanskelig å forstå at folk i USA kunne stemme på Trump. Men det gjorde de, og det av gode grunner. De grunnene må vi forstå. Og vi forstår dem best når vi snakker direkte med Bolsonaros og Trumps støttespillere og velgere.

I begge tilfeller handler det selvfølgelig om mange ting. Thomas Seltzers dokumentar UXA viste på en ypperlig måte hvordan også fattige og marginaliserte stemte på ham, grupper som åpenbart hadde mye å tape på hans politikk. Det er overførbart til Brasil.

Også i Brasil ønsket folk forandring. Også i Brasils stemte de for en protestkandidat, noe helt nytt, en mann som framstilte seg som et alternativ til det bestående, noe annet enn den tradisjonelle politikken.

Men der Trump i USA faktisk VAR noe nytt, var Bolsonaro i Brasil bare mer av det gamle. Han var et erkeeksempel på mye av det verste ved brasiliansk politikk. Han hadde sittet 28 år i Kongressen, uten å sette spor etter seg. Faktisk var han en av de desidert minst produktive kongressmedlemmene, en av de med minst gjennomslag. Han hadde byttet parti seks-sju ganger for å få bedre betingelser i det nye. Han hadde bygd opp et familie-imperium der tre av sønnene og én av eks-konene var dypt inne i politikken. Samtidig hadde familien (på uforklarlig vis) bygd opp sin formue og eiendomsportefølje langt ut over det vanlige politikerlønner kunne forklare.

Til tross for alt dette klarte han i valgkampen å framstille seg som noe nytt, noe i opposisjon til den eksisterende politikken. Det var en fantastisk prestasjon.

Alle brasilianere kjenner til Bolsonaros hatefulle retorikk. Tilhengerne hans deler seg i to kategorier. De som misliker retorikken hans, og de som elsker den.

Folk i den første gruppa synes det han sier er litt overdrevet, det er unødvendig, og kanskje ikke helt statsmannsaktig. Men nettopp dette gjør at han oppfattes som ekte. «Genuin», «ærlig» og «ekte» er ord mange av dem jeg snakket med brukte.

I Rio spurte jeg en av han kvinnelige tilhengere om hva hun syntes om hans mange hatefulle angrep på kvinner. En smule oppgitt svarte hun at det er bare sånn det er i Brasil. «Bolsonaro sier bare det nesten alle brasilianske menn tenker». At han var så ærlig var bare et ekstra argument for å stemme på ham.

I den andre gruppa finner vi de som faktisk er helt enige med presidenten. Mange fler enn vi liker å tro synes at Bolsonaro bare sier sannheten, og at sannheten i tiår er blitt undertrykt av «den politisk korrekte» venstresida. Mange av dem jeg snakket med var henrykte over at nå kunne man endelig si ting som de var, endelig kunne man si sannheten. De mest beleste og de mest aktive på sosiale medier snakket om at «kulturmarxismens» grep på skoleverk og stat endelig var død.

Utafor presidentpalasset kom jeg i prat med en offiser i militærpolitiet, den delen av det sivile politiet som er organisert som en militærstyrke og som settes inn i de mest fysiske sakene, inkludert under gatedemonstrasjoner. Han fortalte at nå var de ikke redde lenger. «Redde for hva?» lurte jeg. Svaret var litt indirekte, men innholdet ikke vanskelig å forstå. Under president Bolsonaro var ikke militærpolitiet lenger redde for å bli etterforsket for politivold og brudd på menneskerettighetene når de var ute på oppdrag. «Det er som presidenten sier, «en god banditt er en død banditt», ikke sant?»

En ekstra overraskelse i møtet med Bolsonaro-tilhengere var hvor bra de synes presidenten er. En kjernekar. Autentisk. Ekte. Morsom. Jeg hadde aldri klart å se det. Jeg trodde tilhengerne i dag, etter tre år med Bolsonaros som president, skulle ha gjennomskuet ham på en måte. At de skulle se på ham som et nødvendig onde, ikke som en kul kar.

Men etter å ha møtt ham selv skjønner jeg det. I møtet med venner og tilhengere er han løs og ledig, sjarmerende, morsom og karismatisk. En mann som tar rommet. Rett og slett en fyr du skulle ønske du hadde som venn. Klarer du å leve med retorikken og politikken ER han faktisk din venn i presidentpalasset.

Og det er mer. I Bolsonaro ser de en mann som kom fra landsbygda, som klatret oppover, via en av de få karriereveiene som var åpne for fattigfolk: militæret. I presidenten ser seg selv. Eller naboen. Eller onkelen.

Det minner meg på en samtale med en brasilianer i Norge rett før jeg dro. Han fortalte at med Bolsonaro kom mye rart til overflaten. «De smårasistiske vitsene til onkelen din viste seg å ikke være vitser likevel, det var sånn han tenkte.»

Målet med reisa var å snakke med flest mulig folk, fra flest mulig miljøer og steder. Det ordet flest brukte for å beskrive dagens Brasil var «polarisert». Både Bolsonaros tilhengere og motstandere brukte det, men med helt ulik bakgrunn.

Støttespillerne mente at den politiske venstresida helt siden 1990-tallet hadde forgiftet Brasil med sin «identitetspolitikk» og «kulturmarxisme». Mange var i harnisk over kvoter på universitetene for urfolk, svarte og fattige, lovgivning som styrker rettighetene for homofile og lesbiske, og som gjør homofobi og rasisme straffbart.

Et spesielt sinne, og til tider hat, rettet de mot presidentene Lula da Silva og Dilma Rousseff fra Arbeidernes parti (PT), som satt med presidentmakta fra 2003 til 2016. Men også sentrum-høyresidepresidenten fra 1995 til 2002, Fernando Henrique Cardoso fra det sosialdemokratiske partiet PSDB, fikk gjennomgå. De var alle «kommunister» som ville gjøre Brasil til et Cuba eller Venezuela, på tross av folkets mening.

Bolsonaros motstandere, derimot, mente det var dagens presidents hatefulle retorikk og ekskluderende poltikk som var årsaken til polariseringen. De anså utviklingen tidlig på 2000-tallet som positiv, med mindre fattigdom og mer inkludering. Med Bolsonaro kom mye gammelt grums opp. Nå er det plutselig blitt tillatt, til og med positivt, å ytre seg på måter som var helt uakseptable før.

Og en president som verbalt angriper marginaliserte grupper og demoniserer politiske motstandere, legger til rette for mer hat og mer fysisk vold. Statistikken viser at tross en generell nedgang i antall drap de siste årene, har drap på homofile, lesbiske, urfolk og svarte skutt i været. Og politivolden har økt radikalt.

Brasil er et eksempel på en global, til tider ekstrem høyrepopulisme. Skal vi ha et håp om å slå tilbake den tilbake, må vi forstå dens appell. Skal vi klare å formulere alternativer, må vi skjønne hva det er som skaper beundringen for statsledere som Bolsonaro, Trump og Orbán. I Brasil ble den, for meg, tidligere uforståelige dyrkingen av president Bolsonaro plutselig forståelig. Det minte meg på betydningen av å snakke med folk du ikke er enig med. Det er en god strategi i research til en bok, men også i formuleringen av et politisk program og i en valgkamp.

I oktober 2022 skal Brasil velge ny president. I dag leder tidligere president Lula med omlag 40 prosents oppslutning. Bolsonaro ligger på 25 prosent, men veldig mye vil skje de neste ti månedene. Et av venstresidas slagord nå er «La oss åpne opp dialogen». Det tror jeg er veien å gå.

* Torkjell Leira er samfunnsgeograf, forfatter og grunnlegger av nettstedet BrasiLeira.no. Hans siste bok «Kampen om regnskogen» handler om Norges interesser i Amazonas. Nå skriver han på en ny bok med arbeidstittel «Bolsonaros Brasil».

FacebooktwitterlinkedinFacebooktwitterlinkedin

Written by:

Published on: 15. desember 2021

Filled Under: Bok, Bolsonaros Brasil, Jair Bolsonaro, Lula, politikk, valg 2022

Views: 957

Comments are closed.