MENU

BR-364: En Amazonas-odyssé – del 3

Tredje og siste del. Historier og refeleksjoner fra 1000 km i buss langs hovedveien BR-364 gjennom delstaten Rondônia i Amazonas. Du kan følge turen på kart eller satelittbilder ved å søke opp «Porto Velho» i Google Earth eller på iPhonen din, og så følge hovedveien BR-364 sørover.

Soloppgang over BR-364, hovedveien som går gjennom et av områdene med mest avskoging i Amazonas. Foto: Torkjell Leira.
Tredje stopp: Ouro Preto do Oeste.
Det svarte gullet i vest. Hvor kult er ikke det navnet! Ouro Preto do Oeste. Gullgraving var altså grunnen til at byen i det hele tatt ble til. Den opprinnelige Ouro Preto er en kjent by i kolonistil i delstaten Minas Gerais noen hundre mil lenger sørøst. Den var hjertet i gullrushet som finansierte Portugal det meste av 1700-tallet, ikke minst oppbygginga av Lisboa som ble fullstendig rasert i et jordskjelv i 1755.
– Nå er det ikke så mye gullgraving lenger, sier kioskverten som jeg kjøper cafezinho og frityrstekt banan av.
– Men jeg husker da jeg var liten, da krydde det av gullgravere og oppkjøpere her. Nå går det mest i diamanter.
Diamanter. Om gull er et farlig dop, er diamanter verre. Der gullgravere må jobbe hardt og trutt og lenge for å skrape sammen nok gulkorn til en helt grei inntekt, kan de som leiter etter diamanter bli millionærer på et blunk. Ett funn er nok, avstanden mellom fattig og rik så liten, omtrent som kulda her inne på bussen og varmen utafor. 36 grader nå. Og kun 2 millimeter glass skiller oss.
Ivaneide Bandeira Cardozo har jobbet en kvinnesalder med urfolksspørsmål i Rondônia. Nå leder hun organisasjonen Kanindé. Foto: Torkjell Leira
Diamanter og massakrer
– Så du filmen Blood Diamond? Vel, akkurat sånn er det her, forklarte Ivaneide Bandeira Cardozo i organisasjonen Kanindé.
Den store og tragiske casen her i Rondônia er handler om Cinta Larga-indianerne. De, som mange andre urfolksgrupper, ble regelrett jaktet ned og drept av mektige gummibaroner, gullgravere, tømmerhoggere eller kvegbønder da veiene kom. I en massakre i 1963 ble flere titalls indianere slaktet ned på grusomste vis. Senere fikk de endelig sitt eget territorium, og ting roet seg litt. Men i 1999 ble det funnet diamanter på territoriet deres, og området ble invadert av tusenvis av garimpeiros – betegnelsen på de som graver etter gull, diamanter og andre mineraler. Myndighetene grep aldri inn for å kaste ut diamantjegerne, og etter fem tok Cinta Larga-indianerne saken i egen hender. De gikk til krig og drepte 29 garimpeiros. Trageisk for alle parter.
All type gruvedrift på urfolks territorier er i dag forbudt. Men garimpeiros invaderer likevel indianernes områder over hele Nord-Brasil. Ofte er lokale myndigheter indirekte involvert, noen ganger også direkte. Nasjonale myndigheter, som sitter med ansvaret for å beskytte urfolksterritoriene, har ikke kapasitet til å stoppe dem, og deler av regjeringen har heller ikke interesse av å gjøre det. Kongressen behandler akkurat nå et lovforslag som vil åpne opp for gruvedrift på urfolks områder. Hvem står bak? Gruveindustrien og bancada ruralista. Imperiet…
Fjerde stopp: Jí-Paraná
Jí-Paraná betyr den store elva. På indianerspråket tupí betyr Jí elv og Paraná stor, forklarer Neide. Delstaten Paraná i Sør-Brasil har samme språklige opprinnelse. På portugisisk og spansk blir det Rio Grande. Og delstaten Rio Grande do Sul liger i sør ved den samme store elva som rett og slett heter Rio Paraná. Den store elva.
Jeg får kompani når vi går på bussen etter lunsj i Jí-Paraná. Maicon, en gutt på femten år har fått plass ved siden av meg. Han bor i Jí-Paraná, men vet ikke hva navnet betyr. Han skal besøke faren som kjører motorsykkeltaxi i Cuiabá, 24 timer med buss sørøstover. Mora er hushjelp. Selv vil han bli fotballproff på Flamengo. Samtalen går litt tregt. Vi snakker videre om fotball mens jeg tenker på utdanningssystemet i Brasil. Nå går så godt som alle barn på skolen, men kvaliteten på det offentlige grunnskolen, spesielt på bygda og i fattige urbane områder, er elendig.
Endelig framme: Riozinho
Vår Volvo Marcopolo med vannlekkasje har klart seg helt til Cacoal der jeg skal av.
500 km på drøye ni timer er ikke så verst, men jeg er likevel alt for seint ute til møtet mitt med urfolkslederen Arildo Suruí. Og jeg skal videre til Riozinho – den lille elva. (Det er rein portugisisk. Endingen –zinho betyr liten) Det er varmt, 37 grader. Det blir taxi.
Taxisjåføren kom hit som liten gutt i 1972. Familien var en av hundretusenvis av fattige familier som ble fristet av gratis jord i Amazonas i de gigantiske bosettingsprosjektene på 1960- og 1970-tallet. Det var militærregimets store drøm: Å utvikle Amazonas ved å bygge veier og fylle opp med folk fra andre deler av landet. To fluer i et smekk: Sikre grensene mot nabolandene i en tid preget av kald krig og paranoia; og løse fattigdomsproblemene i sør og nordøst. De oppnådde vel verken det ene eller det andre, men pådro seg i stedet masse gjeld som utløste gjeldskrisa på 1980-tallet.
– For hver fjerde kilometer langs hovedveien (BR-364) ble det åpnet en sidevei vinkelrett inn i skogen, sier taxisjåføren som jeg ikke husket å notere navnet til.
– Innover der dro folk til fots, med øks over den ene skuldra og en sekk med mat og såkorn over den andre. Det gjaldt å hugge ned skogen så fort som mulig, det var først da du kunne få skjøte på eiendommen, papirer på at jorda var di. Etter seks år i skogen flyttet vi inn til byen, til Cacoal. Det var ikke så lett å dyrke lenger, jorda begynte å bli dårlig. Mange andre gjorde som oss, og så kom kvegbøndene og kjøpte opp jorda.
Dette er den erketypiske historien om militærregimets bosettingsprosjekter i Amazonas. Jorda var for dårlig (Ikke for dårlig i seg selv, indianerne klarer seg fint, men uegnet for den type jordbruk innflytterne kom med). Oppfølgingen var for svak. Sykdommene for mange. Enden på visa var rask avskoging langs hovedveiene og de vinkelrette sideveiene. Det er det du ser på satellittbilder som fiskebeinsmønster. Rondônia går for å være den verste delstaten av dem alle. Her er det knapt ordentlig skog igjen utenfor verneområdene. Fiskebeinsmønsteret begynner til og med å forsvinne, fordi all skogen snart er borte. Skriv inn ”Rondonia” i søkefeltet i Google Earth og se selv.
Arildo Suruí. En av lederne for suruí-indianerne i Rondônia. Foto: Torkjell Leira
Etter ti minutter i taxi er vi framme i Riozinho. Der venter Arildo Suruí og vi får en superinteressant samtale hele ettermiddagen. Om navnet til urfolksgruppen som myndighetene misforsto. Om deres opprinnelsesmyter, der de hvite har fått en birolle. Om dagens tømmerhogst og drapstrusler, om REDD-prosjekter for det globale karbonmarkedet og om samarbeid med Google Earth. Jeg skal legge ut noen utdrag her på bloggen når jeg får gått gjennom det ordentlig. Imens kan du ta en titt på deres hjemmeside.
Og så tar jeg lokalbuss tilbake til Cacoal og nattbuss tilbake til Porto Velho. Neste dag fortsetter eventyret, med bryllup hos jiahuí-indianerne i en landsby som blir delt i to av den transamazonske hovedveien BR-230. Mer om det kommer…
Les mer fra turen 1000 km gjennom Amazonas her:
FacebooktwitterlinkedinFacebooktwitterlinkedin

Written by:

Published on: 18. september 2012

Filled Under: Amazonas, avskoging, reise, Rondonia, urfolk

Views: 1196

Legg igjen en kommentar