MENU

Transamazônica – Alt jeg ikke vet

Jeg er nervøs. I dag, mens jeg ruslet langs stranda før frokost, slo det meg hvor lite jeg vet om det som ligger foran meg. Og nå er det ikke tid til å planlegge mer. I dag dra jeg. I dag er dag 1.

 

IMG_8417

Transamzônica 37 km. 4186 to go. Glad og fornøyd, selv om om det har demret at det meste er ukjent bak horisonten.

 

Jeg vet masse om planleggingen av Transamazônica – eller mangel på sådan. Jeg vet masse om historien, politikken og geografien. Jeg vet mye om Brasil og Amazonas og avskoging og urfolksspørsmål. Men er ikke dette egentlig bare teoretisk, på en måte overfladisk kunnskap? Hvor mye vil det egentlig hjelpe meg de neste fire tusen kilometerne?

Jeg vet ingenting om menneskene jeg skal møte. Jeg vet ikke en gang hvem de er, bortsett fra et og annet navn på blokka. Jeg vet så godt som ingenting om stedene jeg skal besøke. Jeg vet knapt hvilke byer jeg skal stoppe i. Jeg vet ingenting om hvilken forfatning veien er i, bortsett fra at det er en nasjonal vei som i denne delen av landet er asfaltert og opptrer som hovedvei på alle kart. Jeg vet ingenting om hvilke busser jeg skal ta. Helt ærlig vet jeg ikke en gang om det går busser dit jeg vil, selv om det erfaringsvis alltid går en buss i Brasil. Jeg vet ingenting om hvor trygt eller utrygt det er. Plutselig slår det meg at jeg kanskje burde investert i en reiseguide likevel…

Er dette prosjektet like overambisiøst og lite planlagt som selve veien?

Jeg vet også lite om hvordan jeg vil takle å reise så langt og så lenge aleine. Det har jeg ikke gjort på 20 år, men det var en helt annet liv. Så langt har det gått greit. Savnet av familien har vært håndterbart. Så lenge det skjer mye rundt meg, så lenge jeg gjør en masse, prater med folk, snuser rundt, besøker steder… da klarer jeg å holde det på en armlengdes avstand.

Men i forigårs, da jeg snakket med Valeria, slo det meg hvor idiotisk dette er. Å reise i uker og måneder, helt aleine. Jeg har jo aldri likt å reise alene! Jeg har jo alltid sagt at jeg ikke skjønner de som reiser slik. Føler de seg ikke ensomme? Og så kaster jeg meg ut i et helt likt opplegg sjøl. Hvor dum går det an å bli?

Men så, dagen etterpå, da jeg satt bakpå motorsykkeltaxien med vinden i håret, uten hjelm (det fantes ikke, bare til sjåføren), i shorts, T-skjorte og sandaler, og vi dundret gjennom sukkerrørplantasjen på jakt atter en gammel kirkeruin fra 1600-tallet, da bruste frihetsfølelsen i brystet. Eventyrlysten. Gleden. Følelsen av å realisere en drøm. Og meg selv, på en litt flau måte.

Jeg tror det blir bra. Men det blir nok slik. Ambivalent. Vekslende.

Men nå må jeg spise frokost. Transamazônica venter.

 

Lese mer?

Her: Alle innleggene om Transamazônica

Facebooktwittergoogle_pluslinkedinFacebooktwittergoogle_pluslinkedin

Written by:

Published on: 7. april 2016

Filled Under: Bok, Skriveprøve, Transamazônica

Views: 711

Comments are closed.