MENU

Rios OL-show: En populærkulturell tsunami

Fredag starter OL i Rio. Jeg gleder meg skikkelig til åpningshowet, der brasilianske superstjerner som Caetano Veloso, Anitta, Gilberto Gil, Elza Soares, Gisele Bündchen og Marcelo D2 skal delta. Skal vi dømmer etter teaseren vi fikk i London for fire år siden har vi mye godt i vente.

Her er en tekst sakset fra boka Brasil – Kjempen våkner (og litt redigert), der jeg brukte London-showet som en inngang til å skrive om brasiliansk kultur. Sjekk showet på YouTube ved å klikke her (du må spole fram til 6:30).

 

Skjermbilde 2016-08-04 kl. 00.17.43

De selvlysende indianerne fra Rios OL-show i London i 2012.

 

Det er 12. august 2012, jeg ser på TV og klarer ikke å sitte helt stille. Jeg venter spent på hvordan Brasil har tenkt å selge seg selv til verden. I dag er det avslutningsseremoni for OL i London, og Rio skal gi en liten teaser på hva vi har i vente om fire år.

OL i Rio blir en ny, gedigen idrettsfest, tenker jeg. Ingen er bedre til å arrangere store fester enn Brasil. Arrangementet sliter riktignok med forsinkelser, budsjettoverskridelser, korrupsjonsmistanker og folk som må tvangsflyttes for å få plass til nye arenaer og parkeringsplasser. Men i dag er det fest. Rios ordfører har nettopp mottatt OL-flagget, og nå har Rio og Brasil scenen og alles oppmerksomhet. 80 000 tilskuere på Wembley og mange hundre millioner TV-seere over hele verden følger nøye med. Hvordan vil Rio og Brasil presentere seg selv? Hvordan ønsker de at Brasil og brasiliansk kultur skal framstå?

På skjermen står med ett den landskjente gatefeieren Renato Sorriso alene i spotlighten, midt på scenen, i knalloransje arbeidsuniform. Han er blitt kjendis hjemme i Rio fordi han danser mens han jobber og smiler hele tida. Det er fint. Det er et uttrykk for en type Rio-folkelighet som er veldig sjarmerende. Renato ser seg rundt, danser litt samba og feier litt imaginært søppel. Så kommer en høy, dresskledd sikkerhetsvakt løpende til, peker på klokka og gestikulerer overtydelig at han må stikke. Renato får ham til å slappe av og prøver å lære ham å danse. Ingen usannsynlig scene, tenker jeg, men den er litt lite overbevisende framført. Plutselig fyller en gruppe smellvakre sambadamer rampene opp til scenen. De har skinnende lysrør som hvite påfuglfjær på ryggen, de er påfallende påkledde og blir akkompagnert av et sambaorkester på 80 personer med trommer, kubjeller og perkusjonsinstrumenter av alle slag. De har til og med digre trommer på hodet, og ut over høyttaleranlegget på Wembley dundrer brasiliansk samba. Karneval, tenker jeg. Dette er Rio så det holder. Men de tør ikke ta sjansen på å støte noen TV-seere ved å vise de halvnakne (og noen sjeldne ganger helnakne) damene i opptogene i Rio.

Sambaen fader ut og sangikonet Marisa Monte kommer flytende inn over scenen i en gedigen sky av en kjole bestående av roterende paraplyer i hvitt og blått. Hun nynner på en vakker, klassisk arie som jeg har hørt før, men ikke husker hvem som har skrevet. Sangerinnen selv skal tydeligvis representere havgudinnen Iemanjá i den afrobrasilianske religionen candomblé. Det er kult. Alle brasilianere har et nært forhold til henne, tenker jeg, selv de mest katolske. Hver nyttårsaften kler millioner av folk seg i hvitt, valfarter til stranda, kaster blomster i havet og sjøsetter små båter med tente stearinlys. Alt til ære for Iemanjá og med ønske om hell og lykke i det nye året.

Så kommer to rekker av dansende indianere opp på scenen, med selvlysende halskjeder og ditto hodepryd. De danser rolig og innadvendt i sirkel, før de blir omringet av en annen gruppe dansere som hopper opp og ned i blafrende, sølvstrålende kostymer mens de vifter med like glinsende lanser. Samtidig framfører Rio-rapperen BNegão en rocka låt, kledd i gedigne solbriller og lyspærer over hele kroppen. Oi, her var det mange referanser. Indianere, den afrobrasilianske dansen maracatu og BNegão utkledd som Chico Science. Jeg rekker ikke å reflektere mer før verdens mest kjente undertøysmodell Alessandra Ambrosio entrer scenen. Hun skrider blond og smilende opp en av rampene, svært anstendig påkledd i sølvfarget, fotsid kjole og blir stående ved siden av BNegão og danse. Heller ikke hun får lov til å vise noe særlig hud, tenker jeg, før hun blir avløst av en kaotisk sekvens med den akrobatiske kampsporten capoeira, der 30 spretne menn i hvite bukser og bar overkropp hopper rundt og slår hjul og tar salto og sparker ut i løse lufta. Midt oppi det hele slentrer artisten Seu Jorge opp på scenen i hvit dress og hvit hatt mens han synger 60-tallshiten ”Nem vem que não tem”, sangen som ble udødeliggjort av filmen City of God fra 2002, der Seu Jorge også hadde en ledende rolle. Nå begynner det å bli vanskelig å henge med, jeg begynner å miste oversikten.

Heldigvis roes rytmen ned noen sekunder før et origami-inspirert nummer med minst 50 mennesker beveger seg langsomt opp en av rampene. De holder store papirark i hendene, og mønstrene gjentas på de veldige videoskjermene på Wembley. Når de legger arkene ned på scenen, dannes det bølgende svart/hvitt-mønsteret som ligger i brosteinen langs stranda Copacabana i Rio. Gjenkjenner verden dette? lurer jeg. For brasilianere er det opplagt, men for verden? Det hele avsluttes med at alle de tre sangerne, Marisa Monte, BNegão og Seu Jorge synger klassikeren ”Aquele abraço” av musikerlegenden og tidligere kulturminister Gilberto Gil, sangen som var den offisielle kjenningsmelodien til Rios OL-søknad. ”O Rio de Janeiro continua lindo” synger de: ”Rio vil alltid være vakkert.”

Og helt til slutt, selvfølgelig, noe annet ville vært utenkelig, en person i mørk dress og hvit hatt haster opp rampen med et TV-kamera i hælene. Gatefeieren Renato kommer ham i møte og gir ham en bjørneklem, den dresskledte tar av seg jakka, og der står han: Pelé, verdenshistoriens beste fotballspiller. I den gule og grønne landslagsdrakten med nummer 10 på ryggen gir han symbolske omfavnelser inn i kamera og ut til hele verden. Fyrverkeri og slutt.

Alt dette på noen få minutter. Intenst og heseblesende. En populærkulturell tsunami.

 

Hva skjedde?

Da jeg så OL-showet på TV fikk jeg helt bakoversveis. Det var imponerende, det var fargerikt og flott, man samtidig var det alt for mye info, alt for mange taktskifter, alt for mange referanser. Kort sagt, alt for mye på en gang. ”Litt som Brasil, kanskje?” forsøkte jeg meg på Facebook dagen etter. Svaret fra Sue, en brasiliansk venninne som har bodd mange år utenfor Brasil, var dette:

– Det ekte Brasil er vakkert nok i seg selv. Det de viste fikk meg til å tenke på sirkus. De prøvde for hardt, og den vakre, men imponerende enkelheten Brasil egentlig består av ble lost in translation. Og de påkledde sambadamene så bare komiske ut. Lenge leve brasilianernes skamløse nakenhet!

OL-innslaget forteller oss en hel del om hvordan Rio og Brasil ønsker å bli oppfattet. Det var mangfold. Det var glede. Det var brede smil, gode klemmer og varme omfavnelser. Det var rytmisk og fengende, det var visuelt vakkert. Men: Det var akkurat som forventet, i hvert fall for meg. Det var en bekreftelse på det varme, vakre og kule, en bekreftelse på stereotypienes Brasil. Tempoet var skyhøyt. Likevel var det litt kjedelig, i betydningen ingen overraskelser, ingen motstand i innhold og uttrykk.

Siden OL 2016 skal arrangeres i Rio de Janeiro, var oppvisningen på Wembley selvfølgelig spekket av Rio-artister og Rio-referanser. Det finnes enda mer kjente artister fra Brasil, men de fikk ikke være med i det gode selskap. Verken kongen av brasiliansk musikk, Caetano Veloso, eller verdens ubestridte toppmodell de siste årene, Gisele Bündchen, ble invitert. De er ikke fra Rio. Ikke en gang 2012s virkelig store internasjonale gjennombrudd fra Brasil ble funnet verdig. Det var Michel Teló som hadde verdenshiten ”Ai, se eu te pego”. Til og med jentene i barnehagen til ungene mine danset og sang på den sommeren 2012, og vinteren 2014 hadde han konsert i Drammen. Men Michel Teló er ikke fra Rio.

Til Rios forsvar kan vi si at indirekte, gjennom dansen og musikken, var andre deler av Brasil representert. De sølvglinsende menneskene med spyd danset maracatu, en tradisjonell dans fra landsbygda i Nordøst-Brasil. I lydbildet akkurat da hørtes megahiten ”Maracatu Atómico”, som en lang rekke brasilianske artister har spilt inn gjennom årene. På Wembley var det Chico Science & Nação Zumbis versjon som ljomet over høyttaleranlegget, og de kom fra delstaten Pernambuco i Nordøst-Brasil. Chico Science selv døde i en bilulykke i 1997, så den som sang var derfor Rio-rapperen BNegão. Med lyspærer og digre solbriller var han rett og slett utkledd som den avdøde. Kampsporten capoeira blir også forbundet med nordøst, som oftest med delstaten Bahia. Indianerne var nok ment å gi assosiasjoner til Amazonas i det nordlige Brasil.

Pelé var den eneste på scenen som ikke er fra Rio. Han er født i Minas Gerais og spilte det meste av karrieren i klubben Santos fra havnebyen med samme navn i delstaten São Paulo. Det betyr at showet på Wembley ikke inneholdt noe som helst fra Sør-Brasil eller det store innlandet mellom kysten og Amazonas. Så om vi skal være strengt geografiske, ga innslaget en ganske så skjev framstilling av Brasil.

 

Gjennomgangstemaet viste det beste av Brasil

Men ser vi på gjennomgangstemaet, viste ikke showet bare hele Brasil, det viste Brasil på sitt beste. Gjennomgangstemaet, i hvert fall i mine øyne, var kulturell blanding.

Brasils urfolk var representert ved de selvlysende indianerne. Innslaget var et av de lengste, nesten et minutt. Etterpå spurte jeg den brasilianske antropologen Luis Donisete Grupioni hvilken urfolksgruppe de var fra. Svaret overrasket meg. Etter å ha studert klippet på YouTube fortalte han at de ikke var indianere i det hele tatt, heller dansere utkledd som indianere. Han forklarte at det ikke så ut til å være en reell urfolksdans de framførte, men en koreografi som liknet. De utstrakte armene, sirkelen de dannet og rytmen de stampet med føttene minnet om dansene til xavante-folket i delstaten Mato Grosso. Den selvlysende hodepryden kunne likne fjærpryd i mønstre som flere urfolk bruker, men halspryden var en stilisering. Ingen urfolksgrupper i Brasil har slike halssmykker. Tolket negativt var det altså en litt slurvete framstilling av landets urbefolkning, men tolket positivt kan vi si at ingen ble utelatt, dansen representerte alle de rundt 300 urfolksgruppene i Brasil.

De afrikanske slavenes kultur var med via referansene til havgudinnen Iemanjá i religionen candomblé, gjennom dansen maracatu, kampsporten capoeira og all den rytmiske musikken, ikke minst sambaen. Samtidig er alle disse kulturuttrykkene i seg selv blandinger. Candomblé har tatt opp i seg elementer fra den europeiske katolisismen – og vice versa. I dansen maracatu opptrer figurer fra europeiske middelalderhoff som hertuger, prinsesser og ambassadører. Capoeira, som har vokst ut av ulike afrikanske folkegruppers ritualer, akkompagneres blant annet av den arabiskfødte tamburinen, og moderne capoeira har hentet inspirasjon fra asiatiske kampsporter. Den afrikanske arven var åpenbar i hudfargen på den dansende gatefeieren Renato, den forkledde BNegão, den slentrende Seu Jorge og den klemmende Pelé.

Europa var tydeligst til stede i arien som ble nynnet av Marisa Monte mens hun ble båret inn på roterende paraplyer. Melodien var fra komponisten Heitor Villa-Lobos´ suite ”Bachianas Brasileiras nr. 5”. Komposisjonen forener den europeiske, klassiske musikkens formspråk med melodier og elementer fra brasiliansk folkemusikk, som en dobbel hyllest til Brasil og til Johann Sebastian Bach. Dette er Brasils desidert mest kjente klassiske verk. Marisa Monte selv er landets største nålevende kvinnelige sangerinne. Hun er (selvfølgelig) fra Rio, men kommer fra en av de første familiene som emigrerte fra Italia til Brasil på 1800-tallet. Fra Italia, nærmere bestemt Venezia, kommer mye av inspirasjonen til det brasilianske karnevalet som både kostymene og sambaen på Wembley kunne vært en del av.

 

Brasiliansk kultur er en blanding

Brasiliansk kultur er altså en blend av kulturene til de amerikansk urfolkene, de europeiske kolonisatorene og de afrikanske slavene. Det er arven fra Europa og kolonimakten Portugal som dominerer. I boka O povo brasileiro – det brasilianske folket – diskuterer den brasilianske antropologen og politikeren Darcy Ribeiro det brasilianske samfunnets tilblivelse:

«Det brasilianske samfunnet og den brasilianske kulturen er formet som varianter av den portugisiske utgaven av den vesteuropeiske sivilisasjonens tradisjoner, differensiert av koloritter arvet fra amerikanske indianere og svarte afrikanere. Brasil vokser på denne måten fram som et mutert skudd, med egne særtrekk, men i sitt opphav bundet til sin portugisiske stamme, hvis uventede potensial til å være og vokse bare vil kunne innfris helt og fullt her [i Brasil].»

Det er en samfunnsvitenskapelig forståelse av begrepet kultur Darcy Ribeiro legger til grunn her. Da kan kultur forstås som et samfunns felles ideer, verdier og normer. I dette perspektivet er den brasilianske kulturen i all hovedsak vestlig. Hele idéverdenen er basert på den gresk-romerske filosofiske tradisjonen. Alternativene, urfolks kosmologi og samfunnsorganisering, eller afrikanske paralleller, er det bare et lite mindretall av brasilianerne som kjenner til. Det brasilianske samfunnet er organisert etter europeisk mønster, for eksempel med et statsapparat på tre nivåer, og med et klart skille mellom utøvende, lovgivende og dømmende makt. Religionen som de fleste bekjenner seg til er den søreuropeiske katolisismen. Økonomien har i 500 år fulgt merkantilistiske og kapitalistiske idealer fra Europa. Som nordmenn kjenner vi oss godt igjen i den brasilianske kulturen, forstått som ideer, verdier og normer. Brasil er en del av Vesten.

En annen betydning av ordet kultur er et samfunns uttrykk i retning kunsten og det estetiske, altså kulturelle manifestasjoner som dans, musikk, sang, teater, mote, og så videre. Det er her den brasilianske blandingen kommer til uttrykk for fullt, slik den gjorde det på Wembley i 2012. Da virker Brasil med ett noe fjernere fra Norge. Det er også her klisjeene om Brasil dukker opp: Brasil er bare smil og glede. Brasil er samba, fotball og karneval. Det er like presist som å forklare Norge med at vi er født med ski på beina. Likevel, treenigheten samba, fotball og karneval er grunnleggende for å forstå Brasil og brasilianere av i dag. De er Brasils mest kjente merkevarer og ingen brasilianer kan la være å forholde seg til dem.

I dag har en ny, kulturell trio fra Brasil slått igjennom internasjonalt: kampsporten capoeira, strandsandalene Havaianas og musikkstilen baile funk. Det interessante er at alle disse kulturuttrykkene, både gamle og nye, har de samme fellesnevnerne: det fattige, det folkelige og det svarte.

 

Og så videre…

 

Lese mer?

Da må du nesten kjøpe boka, he-he… Du finner den på tilbud i en bokhandel nær deg. Eller på Aschehougs nettbutikk ved å klikke her.

 

Facebooktwittergoogle_pluslinkedinFacebooktwittergoogle_pluslinkedin

Written by:

Published on: 4. august 2016

Filled Under: kultur, OL 2016, Rio de Janeiro

Views: 1002

Comments are closed.