MENU

Mitt liv som forfatterspire

Det nye livet er bra. Jeg sitter på skriveloftet på Litteraturhuset. Kjente litt på prestasjonsangsten den første dagen, men det gikk heldigvis fort over.

Litteraturhuset ligger i bygget til gamle Oslo Lærerskole, bygd på 30-tallet. Min gamle onkel Inge, sølvsmeden i Valdres, studerte her på 60-tallet.

I dag er det skrivesal i loftsetasjen. Trodde det skulle bli litt ensomt, men det viser seg at jeg kjenner mange av dem som sitter her: Åshild som også har fått NFFs debutantstipend, Guro som skriver på et filmmanus, en mamma fra barnehagen som sitter med noe oversetting, andre jeg kjenner fra capoeira og LAG.

Skriveloftet. Ca. 30 plasser, førstemann til mølla. Som en fin lesesal på Blindern. Folk her gir meg også følelsen av Blindern, det er som om halve HF og SV har flytta ned hit, 10 år etter. Jeg sneik meg til å ta dette bildet med telefonen på vei inn. Ikke si det til noen, kanskje det er fy, fy.

Apropos hva man kan kalle seg. Mette Morken Andersen, som har skrevet Skriveboka, kaller seg/oss bare «skriver».

Utsikt fra trappa til Litteraturhuset. På tirsdag, da jeg dro etter en god tenke- og skrivedag, møtte jeg Geir Lundestad i døra. I kafeen hadde jeg sett det jeg mener er noen bok-B-kjendiser. På trappa ser jeg solnedgangen over Slottsparken i nysnø. Hmm. Dette livet kan jeg venne meg til…

Jeg skriver altså på en bok om det moderne Brasil. Den prosessen kan du følge på bloggen Det nye Brasil. Stoff om Brasil og Amazonas legger jeg ut her på BrasiLeira. Noen innlegg begge steder. Jeg tror det blir et bra og produktivt 2012.

FacebooktwitterlinkedinFacebooktwitterlinkedin

Written by:

Published on: 22. januar 2012

Filled Under: Brasil - kjempen våkner, Det nye Brasil

Views: 785

3 Responses to Mitt liv som forfatterspire

  1. Marikken sier:

    Jeg er ingen ekspert på Brasil. Hverken økonomisk, kulturelt, økologisk, handelsmessig, industri eller charter. «Det nye Brasil» for meg er helt sikkert noe jeg vil få brukt for!

    Gamle forestillinger om land og kultur henger igjen dog. Det er trist. Trenger nytt blod. Omtrent som dagens Mali. Krise! Som jeg for en stund siden ble oppmerksom på gjennom venner. Ekstremiteten, stengte veier, null mat, gjemme seg, sulte og ikke vite noe om fremtiden, al-Quaida og flere andre grupper. Jeg vet dette akkurat her og nå fordi jeg sitter ved siden av en som har en mor og bror på den siden av jorda og snakker i telefonen. Hva får man gjort? Ingen penger å sende fordi det ikke er noen steder å motta dem, derfor ingen steder å rømme. Kulturforskjeller på helt ulike nivåer.

    Dette ble en digresjon, kanskje en konstruktiv en. Muligens.

    Du snakker om litteraturloftet. Jeg er der fra tid til annen, men lusker rundt og tør ikke hoste. Jeg tror at alle som går fordi er kjente, eventuelt flinke og intellektuelle, mens jeg er en liten blondine som sitter fast i 2012 med mine godt likte tv-serier, rødvinsglass og temaer jeg prøver å formidle.

    Jeg befinner meg på skriveplassen min, gjør mitt, deretter går jeg med et smil. Det virker så koselig sosialt med en million te-poser, hybelkjøleskap og rot. Hadde vært fint å snakke med noen bare for å slappe av – uten at det MÅ handle om høykultur. Jeg er ingen Ibsen, en ganske grandios sammenligning i utgangspunktet, jeg er mer motsatt. Jeg prøver å få til noe. Det er litt ensomt…

    Og er det lov å ta seg et glass vin mens man skriver? Eksempelvis. Senest i dag sto det en tom «Rémy Martin» på skrivesalen.. Haha.
    Jeg er da voksen, og reglene så langt er «Rydd opp etter deg og merk dine egne ting». Jaha. Selvsagt hadde jeg merket en dyr flaske Amarone om det var kriteriet! Men ellers? Kan jeg sitte der og skrive mens jeg deler en flaske rødt i stua med noen innimellom? Jeg bare spør…
    Tips?

    Ellers: lykke til!
    M.

  2. Hei Marikken!

    Takk for gode refleksjoner. Jeg kjenner meg veldig igjen i det med en viss intellektuell prestasjonsangst. Men da jeg begynte å jobbe på loftet i januar, viste det seg at jeg kjente flere folk der oppe fra før. Fra capoeira, fra LAG, fra barnehagen til undene mine… Og det er jo superhyggelige folk! Da begynte jeg å føle meg mer hjemme.

    La oss ta et glass vin neste gang jeg er der. Kommer tilbake i slutten av april.

  3. Marikken sier:

    Kult! Helt enkelt.

Legg igjen en kommentar