MENU

Med full krigsmaling i Amazonas

Vi blir tatt i mot med treklubber, skrik, hyl og dans. De eldste dundrer klubbene i bakken rundt føttene våre, vi som ikke er vant til dette skvetter til og lurer nervøst på hvor nærme de egentlig har tenkt å slå. Så er det plutselig over. Det var velkomstritualet. Nå er det kaffe og kapteinkjeks.
Elda maler meg med light-versjonen av kroppsmaling: brent  para-nøtt og aske.
I gamle dager, blir jeg fortalt, skjedde dette ute i skogen langt fra landsbyen. Men nå, med bil og uten mobildekning, er det vanskelig å vite når folk faktisk kommer. Og dermed ta i mot dem på skikkelig vis. Før kunne gjestene bli bundet fast til trær, og i tillegg til hyl og skrik og klubber bli truet med pilspisser mot øyeeplet eller halspulsåra. Og så bli kasta i elva.
– Det var velkomstritual, det! humrer de eldste. Jeg tenker etter og synes vår velkomst var helt passe.
Dessverre bare bilder av meg denne gangen. Og Elda som maler meg. Det har med rettigheter og sånt å gjøre. Ikke bra å publisere bilder av folk som ikke har sagt det er ok.
Vi har kjørt inn langs selveste transamazonica. Veien som går tvers gjennom hjertet av Amazonas. Veien som militærregimet faktisk klarte å gjøre ferdig på 1970-tallet. De begynte å høvle seg inn gjennom regnskogen mange andre steder, men transamazonica var et prestisjeprosjekt og en av de få veiene de klarte å ferdigstille. Andre steder ble det for dyrt, det tok for lang tid eller så var indianernes motstand for stor. Gjerne en kombinasjon av de tre. Det regimet tok minst hensyn til var indianernes motstand. Jihauí-indianernes historie forteller om hvor ille det kan gå når det brasilianske storsamfunnet presser seg på urfolks tradisjonelle leveområder i Amazonas.
 Krigs- og festmalinga er identisk. Helt svart overkropp og svart fra overleppa og ned.
– Kom! Nå skal dere males! Vi blir invitert over i maloca´en – det sirkelrunde, kjegleformede forsamlingshuset bygd på tradisjonelt vis av stokker, greiner og dekket med palmeblader. Inni er det helt åpent, det er som å stå under en gigantisk partyhatt. Der inne sitter damene klare med svart farge lagd av brente para-nøtter og aske. Det er seigt og klissete, fullt av rusk og småbiter, det lukter stramt av røyk og olje. Damene går i gang, jentene blir malt først, de får plommestore prikker eller korte, brede striper på armer og bein. Mønstrene symboliserer ulike stolte fugler som holder til i regnskogen, forklare Elda meg. Hun er høvdingens eldste datter og tydeligvis sjef for dekoreringa. Etterpå er det guttas tur. Elda maler meg. Vi får full krigs- og festmaling: Helt svart overkropp, som en glinsende, kullsvart, åletrang T-skjorte. Og helt svart ansikt, fra overleppa og ned. Det klabber godt i skjegget. Det oser av bål. Ganske ubehagelig, egentlig, men det føles tøft.
 Det stinker bål, det er klissete og ubehagelig. Men det er moro for det.
Klissete eller ikke, stank eller ei, dette er likevel light-versjonen av kroppsmaling. Vanligvis er den svarte fargen laget av saften fra umoden jenipapo-frukt. Det er en sølevannaktig væske som males på huden med tynne strå, i intrikate mønstre eller heldekkende som her. Det morsomme er at fargen kommer krypende. Til å begynne med er huden bare litt lys grå, etter noen timer blir den blåsvart. Da har virkestoffet i frukten, kalt genipina (C11H14O5) inngått i en kjemisk reaksjon med proteinet i huden og oksygen i lufta. Og huden er farget for godt. Fargestoffet sitter til huden er skiftet ut, eventuelt slitt av, gnukket av, hvis du skal i et viktig møte. Det tar et par uker. Derfor er farge av brente para-nøtter light-versjonen. Den kan vaskes av.
Sjefen i landsbyen, høvdingen Seu Pedro, ønsker velkommen på portugisisk og synger en sang på jihauí mens han vandrer fram og tilbake i maloca´en. Han akkompagnerer seg selv med en nyspikket fløyte, den ser ut som en enkel panfløyte. I teksten mener jeg å høre jeg ”Porto Velho” flere steder, byen vi kommer fra. Etterpå får jeg bekreftet det, det var en velkomstsang til oss.
Kan jeg få neste dans?
Og så skal det danses! Alle menn og gutter reiser seg og stiller seg i ring. Alle har lange fløyter i hendene, noen så lange som to meter, andre en knapp halvmeter. De er lagd av en bambus-liknende tresort, de er ganske tjukke, fire-fem centimeter i diameter, og inni den enden man blåser i er det stukket en liten kvist med et knivsnitt som fungerer som en slags vibrator, akkurat samme prinsipp som flisa eller rørbladet i treblåseinstrumenter som saksofon og klarinett. Gjestene, også blekansiktet fra nord, inviteres inn. Lyden av alle gutta med fløyter overrasker ikke. Hver fløyte høres alene ut som et raut, alle sammen høres ut som en ustemt jam med gigapanfløyter. Det ER en ustemt jam med gigapanfløyter! Så begynner vi å gå, nesten småløpe, rundt i ring, mot klokka. Tramper hardt ned i bakken for hvert skritt med høyrefoten. Støvet stiger fra under bare føtter, joggesko og de brasilianske sandalene chinelos. Rundt og rundt. Fløytespillet er improvisert, så vidt jeg kan skjønne, men de eldste holder en rytme i det, sammen med trampinga. Det er tilløp til spørsmål og svar i musikken. Stamp, blås, stamp, blås. Rundt og rundt. Noen ganger stamp og en lang blås over to-tre stamp. Så kommer jentene inn. De smyger seg på innsiden av oss, holder oss om livet med den ene arma og støtter opp fløyta med den andre. Takk, den begynte å bli tung. Vi gutta holder jentene rundt skuldra, og sammen går vi rundt og rundt, stamper og fløyter, må konse for å henge med i takta, rundt og rundt, begynner å bli litt svimmel, rundt og rundt, litt uggen på grunn av røykoljen i skjegget. Sånn holder vi på i flere timer. Hver dans varer i fem-ti minutter. Noen minutters pause, så er det på´n igjen. Rundt og rundt. Det krever sin lunge å klare all fløytinga. Jeg må ut av maloca´en flere ganger for å trekke frisk luft og tørke olje ut av skjegget. Rundt og rundt. Stamp, blås, stamp, blås. Det er monotont og suggererende. Det er dødskult!
Facebooktwittergoogle_pluslinkedinFacebooktwittergoogle_pluslinkedin

Written by:

Published on: 2. oktober 2012

Filled Under: Amazonas, diktatur, infrastruktur, urfolk

Views: 722

Legg igjen en kommentar