MENU

– Jeg er stolt over å ha denne fargen

Tenk deg at du er en afrikansk slave på en sukkerplantasje på 1700-tallet. Du jobber deg helseløs, utsikten til et kort liv og en smertefull død er gode. Med ett får du en sjanse til å rømme. Hva gjør du?

 

Quilombo Malhadinha 1

 Ariadne Cezar Nogueira viser fram sukkerrørene og utstyret for å lage tørket sukkerørssaft som du kan spise som drops – rapadura. Foto: Torkjell Leira.

I Brasil finnes det tusenvis av småsteder som er bygd opp av etterkommere av rømte afrikanske slaver. Slike samfunn kalles quilombos. (Uttales kilombo) Her er utdrag fra to intervjuer med ledere i Quilombo Malhadinha i Tocantins.

 

Slavinnen Esménia

– Quilombo Malhadinha er mer enn 200 år gammel. De gamle forteller historien om en svart kvinne, Senhora Esménia, som kom hit fra Bahia. Hun hadde en avkuttet finger, og kom hit som slaven til Coronel Dorico. På et tidspunkt flyktet ut i skogen med barnet sitt. Her møtte hun andre svarte som hadde rømt fra slaveriet, og slik oppstod quilomboen.

Ariadne Cezar Nogueira sitter i styret i foreningen for Quilombo Malhadinha. Vi sitter i 37 grader i skyggen i et lite og slitent forsamlingslokale. Det er helt åpent, bare stråtak og murgulv, og det er gjerdet inn med hønsenetting for å holde dyrene unna.

– Navnet Malhadinha kommer fra ordet malha. Det er et sted der kveget samles for å sove midt på dagen og om natta.

 

P1110589

Quilombo Malhadinha ligger over et fjell og ned en dal i forhold til nærmeste by. I dag går det (såvidt) an å komme fram med bil, men i gamle dager var det dagesvis til fots gjennom tett krattskog. Quilomboene ble gjerne lagt der det var vanskelig å bli oppdaget av slavejegerne – capitão do mato.

 

I dag bor det 62 familier og 480 mennesker her. Folk dyrker mais, maniok, bønner og sukkerrør, men mange jobber samtidig på gårder i nærheten. Andre får pensjon eller støtte fra sosialprogrammet Bolsa Familia.

 

Skamfølelsen over den afrikanske arven

I 2005 ble Malhadinha anerkjent og registrert av den brasilianske staten som quilombo. Det førte med seg visse rettigheter og privilegier, ikke så veldig ulikt ordninger for Brasils urfolk. Staten eier jorda, men samfunnet har i fellesskap evigvarende bruksrett til ressursene der.

 

Quilombo Malhadinha 2

José Ribeiro de Souza Neto, leder i foreningen for Quilombo Malhadinha, henter fram kopier av dokumentet som anerkjente samfunnet som en quilombo. Legg merke til den grønne krakken og sammenlikn med neste bilde… Foto: Torkjell Leira

 

José Ribeiro de Souza Neto er leder i foreningen for Quilombo Malhadinha. Han forteller om skamfølelsen noen av innbyggerne følte over å komme fra slavefamilier.

– I begynnelsen var det mange som ikke ønsket å bli anerkjent som quilombo. De var flaue og skamfulle over å være å være etterkommere av slaver, de så seg ikke selv som svarte. Men da de så at statusen som quilombo ga visse fordeler, omfavnet de saken. Det var viktig for dem å innse at de ikke var slaver selv, men arvtakerne til slaver som hadde rømt.

 

Rasismen lever fortsatt

– Rasismen lever fortsatt i Brasil, legger Ariadne til. – Ikke så mye den åpne, aggressive rasismen, den som ydmyker. Vi kjenner rettigheten våre, og vi vet hvor kontoret for menneskerettigheter er. Der kan vi klage hvis vi blir utsatt for rasisme.

– I dag er det er mer indirekte. Av og til spør folk om hvilken farge jeg har, og da svarer jeg svart. Da kan de si: Er du sikker? Er du ikke mulatt eller farget? Nei, svarer jeg, jeg er svart. Mange vil ikke kalle seg svart, men jeg er stolt over å ha denne fargen. Jeg har aldri følt skam over å si hvem jeg er.

Historiene fra Quilombo Malhadinha minner mye om historiene til indianerne i Brasil og samene i Norge. Århundrer med undertrykkelse av folkene, språkene og kulturene har skapt en følelse av mindreverdighet. Det å stå fram åpent har vært belastende eller direkte farlig. I dag er det i endring. De svartes, indianernes og samenes kamp for likeverd har gitt resultater, og nye rettigheter har vært et viktig skritt på den veien.

 

Quilombo Malhadinha 3

På Quilombo Malhadinha produserer de maniokmel. Her viser Ariadne fram de elastiske sylindrene de bruker for å skvise vann ut av maniok etter at den er malt opp. De kalles tipiti og er vanligvis lagd av plantefibre, men her har de jammen en av plastremser også. Det har jeg aldri sett før. Sjekk krakken på bildet over.

Nye rettigheter gir nye muligheter

– Mye har forandret seg siden vi ble anerkjent som quilombo, forklarer Ariadne. – Statusen gir noen rettigheter, og sammen med nye sosialprogrammer har forholdene her bedret seg de siste årene. Som quilombo fikk vi rett til legesjekk i byen. Nå blir vi hentet i bil og kjørt hjem igjen etter konsultasjonen. Skolen har blitt pusset opp. Og nå får vi lettere lån i banken til prosjekter for å bedre produksjonen.

Andre quilomboer i nærheten har det vanskeligere. De møter motstand fra lokale politikere og fra bønder i nærheten.

– Men det avhenger også av quilomboen selv. Foreningen må være aktiv, den må sende søknader til kommunen og til store selskaper som Banco do Brasil og Petrobras. Det er bare slik man får ressurser til quilomboen, forklarer José.

 

Ariadne er optimist på vegne av Quilombo Malhadinha.

– Jeg tror framtida blir bedre. Vi må ha en bedre skole, nå har vi bare 1.-4. klasse. Og vi må ha mer investeringer i produksjonen. Nå identifiserer folk seg med quilomboen, og det at vi er etterkommere av afrikanske slaver. Det er bra. Man må leve ut sin svarthet.

 

Nysgjerrig?

Her kan du lese litt mer om quilomboer i Brasil.

 

Facebooktwittergoogle_pluslinkedinFacebooktwittergoogle_pluslinkedin

Written by:

Published on: 30. april 2013

Filled Under: menneskerettigheter, quilombo, reise

Views: 496

Legg igjen en kommentar