MENU

Hydros utslippsskandale: Hva om det hadde skjedd i Sunndal?

Samme dag som boka «Kampen og regnskogen» ble lansert, hadde jeg kronikken i VG. Nå er koronaen over oss, så endelig har jeg fått tid til å legge den ut her. God lesing!

Klikk her for heller å lese teksten på vg.no

.

Hydros utslippsskandale: Hva om det hadde skjedd i Sunndal?

Det Hydro gjorde i Brasil ville vært fullstendig utilgivelig i Norge.

.

I dag er det to år siden starten på Norsk Hydros verste krise noensinne. Ulovlige utslipp i Amazonas kostet selskapet millioner i bøter, milliarder i tapt omsetning og konsernsjef Svein Richard Brantzæg jobben. I samme slengen fikk miljønasjonen Norge en stygg skrape i lakken. Hva gikk galt, og hva kan vi lære?

I arbeidet med boken «Kampen om regnskogen» har jeg gjort et dypdykk i Hydros utslippsskandale. Da dukket flere ubehagelige sannheter opp. For å unngå tilsvarende tabber igjen, skal jeg komme med fire tips til den nye Hydro-sjefen Hilde Merete Aasheim, landets nye næringsminister Iselin Nybø og alle andre som ønsker et ansvarlig norsk næringsliv i utlandet.

Men først: Hva var det som gikk galt?

Store, ulovlige utslipp

Et kraftig regnskyll i februar 2018 førte til utslipp av forurensede vannmasser fra minst tre steder på Hydros aluminaraffineri Alunorte. Det burde selskapet klart å unngå. Hydro har vært deleier i Alunorte siden 1990-tallet, og må ha vært godt kjent med både nedbørsstatistikk og kapasitetsproblemer på renseanlegget.

Systematisk neglisjering av miljørisiko

Hydro tok full kontroll over Alunorte i 2010. I etterkant av utslippsskandalen har selskapet erkjent ulovlige utslipp av forurenset vann en rekke ganger – også før 2018. Nå økes heldigvis kapasiteten på renseanlegget, men det kommer altfor sent. Hydro har brukt sju-åtte år på ikke å gjøre renseanlegget godt nok. Det har med andre ord vært snakk om bevisst neglisjering av stor miljørisiko over lang tid. Slik har Hydro vist liten respekt for både mennesker, miljø og brasiliansk lovgivning.

En organisasjon som ikke fungerte

Hydro bygde opp Alunorte-systemet slik at det var topptrimmet for stor produksjon, mens det hang etter på miljø. Hydro Alunorte-sjefen som ble degradert etter utslippsskandalen i 2018 mottok året før den aller største bonusen i selskapet, større enn konsernsjef Brandtzæg selv. Ved Alunorte, verdens største alumina-raffineri, er det mange tusen ansatte. Kun fire mennesker jobbet heltid med miljø da utslippene skjedde.

Et uforsvarlig hemmelighold

I dagene og ukene etter utslippene nektet Hydro gang på gang for at det hadde skjedd noe ulovlig. Selv etter at selskapet beviselig visste at det var skjedd, holdt man sannheten tilbake. Det var lokalbefolkning og presse som tvang Hydro til å innrømme ulovlige utslipp. En slik oppførsel er både uansvarlig og uetisk.

Hvordan kan vi unngå at det skjer igjen?

1. En åpenbar lærdom er at det er dyrt å neglisjere miljø- og samfunnsansvar. Hydro og andre norske næringslivsaktører i utlandet må ta disse spørsmålene mer alvorlig i framtida, hvis ikke vil de tape mye penger. Den nye Hydrosjefen Hilde Merete Aasheim må sørge for at miljø- og samfunnsansvar raskere finner veien fra strategidokumentene til den daglige driften.

2. Hydro-saken viser også at det er feil å tro at man tilfredsstiller aksjonærene ved å la være å gjøre nødvendige miljøinvesteringer. På lang sikt er den eneste måten å skape verdier – for aksjonærer og for verden for øvrig – å ta miljø og samfunn på alvor. Dette er et ansvar Hydros styre og konsernledelse må ta mer alvorlig enn tidligere.

3. Den norske staten er Hydros hovedaksjonær. Statens eierskapspolitikk krever at norske selskaper skal være ledende på miljø- og samfunnsansvar. Det har ikke Hydro vært i denne saken. Til slutt ble det så belastende for Norge at tidligere næringsminister Torbjørn Røe Isaksen måtte redegjøre i Stortinget, innkalt av en enstemmig kontroll- og konstitusjonskomite.

Statsråden hadde da en utmerket anledning til å vise hvor alvorlig Norge tar miljø- og samfunnsansvar. Den lot han gå fra seg. Jeg har store forventninger til vår nye næringsminister Iselin Nybø. Hun må være mye tydeligere på at kravene i eierskapspolitikken skal følges, og hun må ikke være redd for å si fra når de brytes.

4. Lærdommen for alle som ønsker et mer ansvarlig norsk næringsliv er at det ikke er nok med gode miljø- og bærekraftstrategier. Det er langt fra styrerom i Oslo til operativ ledelse og fabrikkgulv i Brasil eller India. Mange gode intensjoner overlever ikke så langt. Derfor er det fortsatt nødvendig at journalister, miljøorganisasjoner, forskere og andre følger med på hva norske selskaper holder på med i utlandet. Hvis det skjer noe ugreit, da må vi kreve endring.

Den enkleste testen for å sjekke om noe er problematisk, er å stille følgende kontrollspørsmål: «Hvis dette hadde skjedd ved selskapets anlegg i Norge, ville det vært greit da?» Svaret i Hydro-saken er veldig enkelt: Mye av det som skjedde ved Alunorte-anlegget ville vært fullstendig utilgivelig i Sunndalsøra.

Hva sier dette egentlig om vårt syn på mennesker og miljø i Brasil? Eller bredere: Om Norges ansvar ved investeringer i utlandet? Slik kan det ikke fortsette.

.

Torkjell Leira er forfatter og Brasilkjenner. Han er aktuell med boken «Kampen om regnskogen. Sannheten om Norge i Brasil».

.

FacebooktwitterlinkedinFacebooktwitterlinkedin

Written by:

Published on: 15. mars 2020

Filled Under: Hydro, Kampen om regnskogen, næringsliv, Norge-Brasil

Views: 392

Comments are closed.