MENU

Hvorfor er de militære mot en sannhetskommisjon?

I dag, 15. mai, blir Brasils sannhetskommisjon offisielt opprettet. Hvilke argumenter bruker de militære som ikke vil ha sannheten på bordet?

«Marsjen til de hundre tusen» i Rio i juli 1968 var en av de største demonstrasjonene mot diktaturet. Noen måneder senere ble alle typer demonstrasjoner og folkeforsamlinger forbudt.

Sannhetskommisjonen har mandat til å undersøke tortur, drap, forsvinninger i perioden 1946-1988. (Les mer her: Sannhetskommisjonen er klar) Det er likevel ventet at den vil bruke det aller meste av sin tid på overgrep begått av militærregimet under diktaturet i årene 1964-1985. Forsvarets offisielle posisjon er at de støtter opprettelsen av en sannhetskommisjon. Mange tidligere og nåværende militære er likevel svært kritiske, og det er interessant å undersøke argumentene deres. De har tre hovedpoenger:

«Man må etterforske begge sidene»
Den såkalte ensidigheten er et av argumentene som noen offiserer og konservative bruker mot sannhetskommisjonen. De hevder man må undersøke overgrep begått av begge sidene under diktaturet, og trekker fram drapene og kidnappingene begått av venstreorienterte grupper som var mostandere av militærregimet.

Men var det «to sider», slik de militære hevder? Kan man sammenlikne militærregimet med noen spredte geriljagrupper? De militære hadde tatt makten ved et grunnlovstridig kupp og kontrollerte hele den brasilianske hæren, marinen og luftvåpenet, samt hele statsapparatet. Geriljagruppene, både på landsbygda og i byen, kjempet for gjeninnføring av demokratiet (noen også for innføring av kommunismen) hadde neppe over fem hundre medlemmer til sammen, og de ble effektivt knust av regimet. Under halvparten overlevde.

Ser vi på statistikken over drepte, fengslede, forsvunnede og dømte viser den også at å snakke om to sider blir skjevt: Ifølge Kommisjonen for døde og forsvunnede som ble opprettet under president Cardoso, var militærregimet anvsvarlig for 20.000 politiske fanger, 379 bekreftede drap og forsvinninger (men sannsynligvis flere). Mer enn 10.000 sivile ble etterforsket, mer enn 700 tiltalt, 130 dømt og mer enn 5000 statsansatte ble oppsagt.

På «den andre siden» ble 70-120 (ifølge ulike kilder) mennesker drept av geriljagrupper, både militære, politi og sivile. Kun én militær ble tiltalt (han kjørte bilen med en bombe som skulle kastes på en demokratidemonstrasjon i Rio, men bomben gikk av for tidlig og drepte mannen som satt med bomben i fanget), men saken ble henlagt på grunn av mangel på bevis.

Jeg synes et av medlemmene i sannhetskommisjonen, Paulo Sergio Pinheiro, framstiller saken enkelt og godt: «Det finnes bare en side her, og det ble anerkjent i 1995 (av president Cardoso): Staten begikk lovbrudd ved å bryte menneskerettighetene og da er det Statens forpliktelse å finne fram til sannheten omkring dette.»

 Et av de mest kjente bildene av undertrykkelse av regimemotstanderne under militærdiktaturet i Brasil (1964-1985).

«Amnestiloven kan ikke omgjøres»
I 1979 ble Amnestiloven vedtatt i Kongressen. De militære hevder at dette var grunnlaget for den fredelige overgangen til demokrati og at loven ikke kan omgjøres i ettertid. Mange anklager dagens regjering, og spesielt president Dilma Rouseff, for å ville ta hevn. (Les her: Dilma Rouseff ble torturert under diktaturet)

Amnestiloven ble presset fram på grunnlag av press fra sivilsamfunnet. De ville ha amnesti for titusenvis av politiske fanger som satt fengslet på grunn av motstand mot regimet. Loven, som ble vedtatt av den regimevennlige Kongressen, ble ikke slik de hadde krevd. Den ga generelt amnesti til alle politiske fanger, men, og dette er viktig, den ekskluderte regimemotstandere som var dømt for drap og «terroristangrep». Samtidig ga loven amnesti til alle regimets folk; altså politifolk, militære og andre som var ansvarlige for statens overgrep mot sin egen befolkning, inkludert tortur og drap.

Denne loven har siden vært svært omstridt. De fleste på venstresiden og blant menneskerettighetsforkjempere mener de militære trumfet gjennom Amnestiloven for å unngå etterforskning og straff for overgrep de selv begikk under diktaturet.

I desember 2010 avgjorde Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen (det høyeste MR-organet i Amerika) enstemmig at Amnestiloven IKKE kan stå i veien for straffeforfølgelse av de ansvarlige for drap og tortur.

«Sannhetskommisjonen er ikke nøytral»
«Presidenten er et ex-geriljamedlem, saksordførereren (for loven om sannhetskommisjon) i Senatet er et ex-geriljamedlem,(…) og presidenten skal utpeke kommisjonens medlemmer. Hvordan kan man garantere nøytraliteten til denne kommisjonen?» Dette sitatet fra tidligere general Luiz Eduardo Rocha Paiva er typisk for enkelte motstandere av sannhetskommisjonen.

Han har et poeng. Det er ikke representanter fra de miltære styrkene med i kommisjonen. Men det skulle da også bare mangle. De militære satt med makten i Brasil 21 år og var ansvarlige for en lang rekke menneskerettighetsbrudd. De er aldri blitt stilt til ansvar. De som begikk lovbrudd i det jeg mener var en legitim kamp mot regimet, og tusenvis av dem som ikke brøt en eneste lov, har betalt med sine liv, med sin helse eller med år i fengsel.

Det er 27 år siden diktaturet falt. Det er på høy tid at regimets ansvarlige for drap og tortur får sin straff. Selv om sannhetskommisjonen ikke har mandat til å straffeforfølge, er det en god start.

Lese mer?

Facebooktwittergoogle_pluslinkedinFacebooktwittergoogle_pluslinkedin

Written by:

Published on: 15. mai 2012

Filled Under: diktatur, Dilma Rouseff, menneskerettigheter

Views: 507

3 Responses to Hvorfor er de militære mot en sannhetskommisjon?

  1. […] Hvordfor er de militære mot en sannhetskommisjon? […]

  2. […]  Hvorfor er de militære mot en sannhetskommisjon? […]

  3. […] Hvorfor er de militære mot en sannhetskommisjon? […]

Legg igjen en kommentar