MENU

Forvandlingen 5: USA svekkes

Latin-Amerika var lenge omtalt som USAs bakgård. Slik er det ikke lenger. USA har på 2000-tallet vært mer opptatt av kriger i Irak og Afghanistan, sin egen økonomiske krise og Kinas voldsomme vekst. Storebror i nord har i dag verken evne eller vilje til å dominere Latin-Amerika som før. Det har åpnet et rom som Brasil har kunnet fylle.
Dette er siste del i en serie på seks om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.
President Obama ble varmt mottatt av president Dilma Rouseff da han besøkte Brasil i 2011. Forholdet mellom de to landene er godt selv om Brasil ønsker seg mer innflytelse i Latin-Amerika.

Latin-Amerika som USAs bakgård
På begynnelsen av 1800-tallet løsrev de aller fleste av dagens latinamerikanske land seg fra kolonimaktene Spania og Portugal. Med Monroe-doktrinen fra 1823 definerte USA hele Amerika som sin interessesfære. Ingen europeiske land skulle lenger intervenere på det amerikanske kontinentet, dette var USAs business. Dette er noe av det første barn i USA lærer i historietimene på skolen.
Det er også noe mange generasjoner av barn i Latin-Amerika har vokst opp med. Storebror i nord var den som egentlig bestemte. Lista over direkte involvering i form av militærinvasjoner og støtte til militærkupp er lang og trist: Bolivia (1971), Uruguay og Chile (1973), Peru (1975) og Argentina (1976) er noen eksempler fra den kalde krigen. Men samtidig har USA vært den viktigste utenlandske investoren og handelspartneren for flertallet av landene på kontinentet. Og kulturelt er Latin-Amerika like inspirert (eller dominert, som noen vil hevde) av USA som vi i Norge.
Forholdet Brasil-USA
Forholdet mellom Brasil og USA har stort sett vært godt. USA var det første landet som åpnet et konsulat i Brasil etter at den portugisiske kongen og hele hoffet, rundt 15.000 mennesker til sammen, flyktet fra Napoleonskrigene og etablerte seg i Rio i 1808. Da Brasil erklærte seg uavhengig fra Portugal i 1822, var USA igjen det første landet til å anerkjenne Brasils selvstendighet. Dette fulgte et mønster fra frigjøringskrigene i det spanske Amerika noen år tidligere, og var en klar strategi fra USA for å svekke europeisk innflytelse i Amerika og øke sin egen.
Etter at republikken ble innført i Brasil i 1889, var de utenrikspolitiske målene til Brasil å konsolidere territoriet og ”knytte tettere bånd til det framvoksende USA”. Det er lett å glemme det, men USA var jo framvoksende for hundre år siden, på samme måte som Kina, India og Brasil gjerne kalles framvoksende i dag. Datidens supermakt var Storbritannia. (Les mer her: Kina og BRICS)
 Presidentene Lula og Bush på G8-møte i ST. Petersburg i 2008.

Etter en litt kjøligere periode etter andre verdenskrig, ble forholdet USA-Brasil tett under den kalde krigen. Det var også den perioden Brasil var et militærdiktatur (1964-1985). Juracy Magalhães er blitt historisk da en sa det så tydelig under sin innsettingstale som ambassadør i USA i 1964: ”Det som er bra for USA, er bra for Brasil”.
Hvor direkte USA var involvert i kuppet i Brasil er omdiskutert. Ifølge Wikipedia sendte landet både våpen og rådgivere til Brasil før kuppet fant sted, og en marinestyrke fra USA var ankret opp ved kysten litt nord for Rio. Det er et ubestridelig faktum at USA anerkjente kuppmakerne umiddelbart. Det var avgjørende for det nye regimets legitimitet.
Muren faller og interessen for Latin-Amerika forsvinner
USAs interesse for Latin-Amerika begynte å endre seg med murens fall i 1989. Da Sovjetunionen kollapset og den kalde krigen opphørte noen år senere, mistet Latin-Amerika gradvis betydning for USA. Kommunismen var ikke lenger en trussel. Selv ikke radikale eksperimenter som Cuba og Nicaragua var særlig relevante i det store geopolitiske spillet.
Samtidig ble USA mindre økonomiske viktig for latinamerikanske land. På 1990-tallet ble EU den viktigste handelspartneren for Latin-Amerika. Ikke minst Spania, som i årene rundt 1992 brukte 500-årsfeiringen for Colombus´ såkalte ”oppdagelse” av Amerika til å bygge opp sin posisjon. 1990-tallets nyliberale reformer førte til at mange statsbedrifter ble solgt. Samtidig ble tele- og energisektorene i mange land ble åpnet opp for private aktører. Europeiske bedrifter benyttet seg av dette for å etablere seg i Latin-Amerika.
USA på 2000-tallet: krig og krise
På 2000-tallet har USA vært i en kontinuerlig økonomisk krise. Den er delvis skapt av to kostbare kriger i Irak og Afghanistan. Krigene ble igjen satt i gang som ledd i president Bush sin såkalte ”war on terror” etter angrepene på tvillingtårnene 11. september 2001. For USA er Midtøsten også strategisk for å sikre langsiktige oljeforsyninger.
På det økonomiske planet er det Asia, særlig Kina, som bekymrer USA mest. Kinas voldsomme vekst de siste tiårene truer USAs økonomiske dominans, og på det sikkerhetspolitiske området ser vi en stadig tettere koordinering mellom Kina, Russland og andre land i den såkalte Shanghai-gruppen. Den ble etablert i 2001 for å opprettholde regional sikkerhet og stabilitet. Samarbeidet skal også styrke den regionale integreringen og bremse USAs innflytelse i Asia.
Ett resultat av disse trendene er et USA med mindre evne og vilje til å dominere Latin-Amerika.
Et nytt politisk rom
USAs svekkelse globalt, og gradvis mindre tilstedeværelse i Latin-Amerika, har skapt et politisk rom som Brasil har kunnet fylle. Når det ikke lenger er USA som trekker i trådene, hvem skal man da se til som initiativtaker, megler eller leder? Brasil vil mer enn gjerne ta på seg den oppgaven, men også andre har ønsket seg samme posisjon.
Prosessen rundt latinamerikansk integrering er en god illustrasjon. På 2000-tallet har Unionen av søramerikanske nasjoner (Unasur) vokst fram med Brasil som initiativtaker. Parallelt til dette har Venezuela ledet et annet integrasjonsprosjekt, opprinnelig kalt Det bolivarianske alternativet for Amerika (ALBA). Prosessene rundt Unasur og ALBA viser hvordan både Brasil og Venezuela ønsker en lederrolle i Latin-Amerika. Andre store land som Mexico og Argentina utfordrer også Brasils ønske om å være regionens stormakt.
I 2010 så en tredje institusjon dagens lys: Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater (CELAC). Her er alle de selvstendige statene i Amerika med, bortsett fra USA og Canada. Alle disse integreringsprosessene oppfattes med rette som opposisjon til USA, og viser hvordan Latin-Amerika i større grad enn før vil være herre i eget hus. Venstrebølgen som har skylt over kontinentet på 2000-tallet har lettet denne utviklingen (Les mer her: Venstrebølgen i Latin-Amerika)
Venstrebølgen har lettet samarbeid og integrasjon mellom landene i Sør-Amerika. Både Unasur, ALBA og CELAC er initiativer for å redusere USAs innflytelse. Her er Lugo, Morales, Lula, Correa og Chavez på Verdens Sosiale Forum i Belém i 2009.
USA: Heller Brasil enn Venezuela
Selv om USA har mistet noe av sin innflytelse i Latin-Amerika, er landet fortsatt en nøkkelspiller. Og USA lever komfortabelt med landets rolle endres. Det er heller ikke slik at Brasil på noen måte utgjør en utfordring eller trussel mot USA. Tvert i mot, USA ser med blide øyne på at den ledende nasjonen i Sør-Amerika er moderate Brasil og ikke rabiate Venezuela. Et Brasil under Cardoso og Lula har langt vært å foretrekke framfor et Venezuela ledet av Hugo Chavez.
Dagens politiske og økonomiske realiteter peker i samme retning. Venezuelas økonomi svekkes av fallende oljepriser og Hugo Chavez er kreftsyk. Selv om han skulle vinne presidentvalget i høst – og overleve kreften – er det lite sannsynlig at han vil kunne heve den bolivarianske fanen like høyt som før. Brasil har med Dilma Rouseff som president distansert seg mer fra Iran og unngått noen av Lulas emosjonelle, folkelige og ideologiske angrep på USA. Videre lover de store oljefunnene offshore for at landet blir en stor oljeeksportør i løpet av det neste tiåret. (Les mer her: Gigantiske oljefunn)
En akutt utfordring: Paraguay
22. juni ble Paraguays president Fernando Lugo avsatt av landets nasjonalforsamling i det han selv kaller et ”parlamentarisk kupp”. Les mer her: Kupp i Paraguay?
Dette stiller Brasil og Unasur overfor vanskelige utfordringer. Hvordan skal Brasil, som selvoppnevnt leder i Latin-Amerika og Paraguays suverent største naboland, reagere på en maktovertakelse som tilsynelatende har fulgt Paraguays lover, men brutt demokratiets spilleregler? Og hvordan skal det nyopprettede Unasur behandle illegitim maktovertakelse i et av sine medlemsland? (Les mer i Benedicte Bulls gode blogginnlegg Paraguay – et elite-kupp i Brasils bakgård)
I skrivende stund har Brasils president Dilma Rouseff fordømt maktovertakelsen og kalt hjem sin ambassadør. Unasur har suspendert Paraguay. Den sterkeste reaksjonen har kommet fra Venezuela og den søramerikanske handelsblokken Mercosur. Venezuela har opphevet diplomatiske forbindelser og stoppet oljeleveransene til Paraguay. Mercosur har suspendert Paraguay og nektet landet å delta i forhandlinger i Argentina denne uken. Paraguays nyinnsatte president Federico Franco er ikke invitert til å delta på toppmøtet i Mercosur fredag 29. juni, der har derimot den avsatte presidenten Fernando Lugo sagt han vil delta.
Dette blir en politisk og diplomatisk suppe. Brasils lederrolle i Latin-Amerika, landets diplomatiske evner og Unasurs legitimitet står på spill. Jeg vil tro USA er bare glad til for å slippe å involvere seg. Eller er det slik som noen radikale kommentatorer i Latin-Amerika hevder, at USA i det skjulte har støttet kuppmakerne i Paraguay? Hittil har verken USA – eller Norge – sagt noe som helst med substans.
Dette var siste del i en serie på seks om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet. Disse tekstene er analyser og skrivetrening til bokprosjektet Det nye Brasil. Les de andre innleggene her:
Facebooktwittergoogle_pluslinkedinFacebooktwittergoogle_pluslinkedin

Written by:

Published on: 28. juni 2012

Filled Under: Det nye Brasil, forvandlingen, Kina, økonomi, Paraguay, politikk, USA

Views: 630

Legg igjen en kommentar