MENU

Finansdirektøren trenger hjelp!

17. september hadde, Maria, Vincent og jeg hovedinnlegget på Dagens Næringslivs debattsider. Under ny overskrift (det skjer stadig, kanskje DNs forslag var bedre enn vårt?) skrev vi om hvordan private selskaper bør bli bedre på bærekraft, og pekte spesielt på finansdirektørenes ansvar. Innlegget ligger foreløpig bak betalingsmur på DN.no, men her får du det helt gratis. God lesing!  

 

 

 

Teksten i DN denne uka var en oppfølger av kronikken i DN i april, der Vincent Fleischer og jeg skrev om Hydro-saken i Brasil: Hvordan unngå selvforskyldte skandaler. Denne gangen fikk vi med oss Maria Gjølberg.

En liten kuriositet: Selv satt jeg på en forskningsstasjon langt inne i Amazonas da vi finredigerte helt på slutten. Så kom jeg hjem til teksten på trykk. Moro!

Vel: Her er siste versjon:

 

 

FINANSDIREKTØREN TRENGER HJELP

Hvert eneste år taper norske selskaper store penger fordi de håndterer «ikke-finansielle» risikoer for dårlig. Hvorfor skjer dette igjen og igjen?

Eksemplene er mange og velkjente: Korrupsjonssakene i Yara og Telenor, DnBs involvering i Dakota Access Pipeline og Hydros lekkasjer i Brasil. Uavhengig av hva som faktisk har skjedd, har selskapenes finansielle og omdømmemessige kostnader vært skyhøye. Og i tillegg til skadelidende lokalt, har aksjonærene tapt store verdier.

Burde ikke dette vært enkelt å unngå? Nasjonale regler og internasjonale standarder gir i dag klare rammer for hva god forretningsskikk innebærer. Samfunnsansvar og bærekraft er for lengst innarbeidet i seriøse norske bedrifters strategier. Eksemplene ovenfor tyder på at én årsak til at det glipper er at selskapene er mer uvørne i utlandet enn her hjemme. Men tiden der norske selskaper slapp kritisk søkelys på sine utenlandsoperasjoner er for lengst forbi. Norske politikere og journalister tar ikke hensyn til om det er større toleranse for korrupsjon eller miljøutslipp i andre land.

Den andre årsaken dreier seg om hvordan bærekraft håndteres internt i selskapene, og her står finansdirektørene ufrivillig i sentrum. I de fleste virksomheter er bærekraftsarbeidet fortsatt organisert under kommunikasjonsavdelingen, ettersom samfunnsansvar entret agendaen primært som en omdømmeutfordring. Men en slik organiseringen er ikke egnet til å påvirke praksis og forretningsmodeller.

Kommunikasjonsdirektørene har sjelden mandat eller budsjett til å gripe inn i styringen av selskapets kjernevirksomhet. De har begrenset innflytelse på valg av teknologi, investeringer, leverandører og forretningsstrategi. Ofte mangler de innsikt i politisk risiko i fjerntliggende land og har begrenset kunnskap om hvordan nye klimareguleringer vil påvirke virksomheten. Likefullt er det gjerne disse direktørene som har ansvar for å utvikle arbeidet med bærekraft og samfunnsansvar.

I praksis er det finansdirektøren som er den egentlige bærekraftsdirektøren. I siste instans er det hun som tar de store valgene som bestemmer hvor bærekraftige selskapene skal være. Dette er mye av grunnen til at det ofte er stor avstand mellom vakre bærekraftsstrategier, forfattet av kommunikasjonsavdelingen, og de faktiske forretningsmodellene.

Finansdirektørens beslutninger bestemmes i stor grad av hvilken vurdering aksjemarkedet vil gjøre. Aksjonærene kan støtte en investering i et renseanlegg – eller de kan straffe den. Så langt har ikke aksjonærene vært like begeistret for investeringer i langsiktig, forebyggende arbeid. Selskapenes innsats for bærekraft blir dermed underlagt kvartalsresultatets logikk, mens godt bærekraftsarbeid krever en tidshorisont på mange år. FNs bærekraftsmål ser til 2030. De fleste forretningsstrategier og risikoanalyser ser gjerne to til fire år fram i tid.

Er dette hovedårsaken til at store norske selskaper jevnlig befinner seg i kriser på grunn av «ikke-finansielle» forhold? Beslutninger med store konsekvenser for miljø og samfunn blir hos finansdirektøren overlatt til aksjemarkedets kortsiktighet, og til en person uten insentiv til å tenke bærekraftig og langsiktig. Nå vil de fleste finansdirektører ha som mål å støtte langsiktig lønnsomhet, men kvartalsjaget gir lite rom for å investere i noe som her og nå ser «ikke-finansielt» ut.

Nå skjer det imidlertid et skifte i finansmarkedene som vil endre bedrifters praksis på det forretningsmessige planet: Myndigheter og investorer begynner for alvor å forstå de de finansielle konsekvensene av manglende bærekraft. World Economic Forum 2018 rangerte miljø- og samfunnsrelaterte risikofaktorer som ni av de 15 største risikoene for verdensøkonomien. EU-parlamentet diskuterer en handlingsplan som vil lovpålegge finansbransjen å integrere miljø- og samfunnsfaktorer i investeringer, kredittvurderinger, forsikringer og selskapsanalyser. G20-landenes Financial Stability Board lanserte nylig anbefalinger for selskapsrapportering på klimaendringenes finansielle konsekvenser. Motivasjonen er å sikre finansiell stabilitet i verdensøkonomien på lengre sikt – ikke etikk eller miljøhensyn.

Parisavtalens togradersmål vil medføre store endringer i politikk, teknologi og markeder. Det neste tiåret vil gi nye «stranded assets» og «Kodak moments» i fleng, og finansbransjen jobber nå småpanisk for å skille gull fra gråstein i dette framtidsscenariet. Strengere klimaregulering oppfattes som svært sannsynlig, og de fleste investorer og banker lurer nå på om de har investert i selskaper som vil overleve Parisavtalen.

Reguleringene som diskuteres – og kapitalen som står på spill – indikerer at bærekraft om ikke lenge vil inkluderes i standard finansielle analyser og kredittvurderinger. De beste finansdirektørene vil inkludere bærekraftsfaktorer i sine beslutninger framover.

 

 

Hydro-saken: Hvordan unngå selvforskyldte skandaler?

 

Facebooktwittergoogle_pluslinkedinFacebooktwittergoogle_pluslinkedin

Written by:

Published on: 19. september 2018

Filled Under: Hydro, næringsliv, Norge-Brasil

Views: 344

Comments are closed.