MENU

Fem følelser i Amazonas

Hver gang jeg er i Brasil spiller følelsene opp. Det er som om filtrene fra hverdagen fordufter, og opplevelsene trenger dypere inn. Hele spekteret av sanser skjerpes. Og så kommer jeg ofte i det litterære hjørnet, får lyst til å skrive ned ting, formidle. Her er lyd, lukt, smak, bilder og andre inntrykk fra elvebåten inn i Amazonas.
caxi solnedgang fotograftert

Solnedgang på elvebåt i Amazonas. Foto: Torkjell Leira

 

Lukta i det kombinerte lageret, billettkontoret og venterommet der vi kjøpte billettene. Sørlig, som sukkerrør, med litt touch av råtten frukt og urbant havnebasseng.

Damene i billettluka som måtte gjøre alt manuelt. Det tok 45 minutter å få ut 16 billetter. Og jeg måtte stå der rett opp og ned og vente. Men det var bare starten. Da vi skulle videre fra Breves dagen etter, tok det to timer å få billetter og tanke bensin. Og da har jeg ikke fått kvittering en gang, den skal komme på mail seinere, sies det…

Synet av den stygge jernkassa av en båt, en usjarmerende kombo av passasjerferje og lasteskip. Som disse hybridbussene du ser på norske veier av og til, med passasjerseter foran og et klumpete firkantet tilbygg for last eller scenografi bak.

Lyden fra de lave, perforerte pappkassene som sto stablet i baugen på dekk 1. Fin, lys kakling. De var fylt med levende kyllinger. Hvor mange kan de ha vært? Mange tusen.

Jernstengene i taket  på første, andre og tredje dekk, der folk knyter opp hengekøyene sine. På tvers av kjøreretningen, i ulike høyder, korte køyer for barna, lange for de voksne, de fleste i en tone av oransje eller rødt.

De små tomannskahyttene, våre, som et miniatyrutgaver av NSBs sovekupeer. Det hjalp ikke å kalle dem suite, når effektiv gulvbredde mellom  køyesenga og veggen var 45 cm (jeg målte!). Men vi hadde egen do og dusj! Og aircondition! Ypperlig!

De tre fryselastebilene som lirket seg inn i revers da alt annet var på plass og det virket som om båten var full. Og de fem personbiler som trykket seg inn utenfor dem igjen, med en drøy meter fra ytre hjulpar til Amazonaselvas beige vann. Uten gjerde eller sperring.

Smaken av akevitt i tropenatta. Skarp. Karve og sprit som river i halsen. Men den som trodde akevitt krever kulde og julemat må tro om igjen.

Kaoset i den lille havna i Breves. Bærerne som hopper ombord før båten har lagt til. Mylderet av motorsykler og kjerrer og folk i gata. Kiosker og barer og banker og klesbutikker og altmuligmagasiner langs gata. Ingen havnepromenade, akkurat. Ingen promenere verdig omkring, men masse folk henger i skyggen eller haster forbi.

De 300 hestekreftene fra Yamaha som skyver oss gjennom Amazonasdeltaet, raskere enn noen andre vi møter på. Hekkbølgen som klasker mot land, kun filtrert av stakene til bryggene som ligger her og der. Hekkbølgen som nesten velter de smale og små elvebåtene vi kjører forbi, de med bare noen centimeter fribord og med propell på en lang stang bak motoren. Gjerne med en familie eller to pluss varer og bagasje oppi.

Varmen fra sola når den treffer huden. Her er vi bare et steinkast fra ekvator.

Utmattelsen etter 15 timer på båt, to timer for å fikse nye billetter og kjøpe bensin, for så nye tre timer på båt. Frustrasjonen over at alt tar så lang tid. Nervøsiteten rundt det at alle skal ha det bra. Irritasjonen på alt og alle når blodsukkeret synker.

Likevel: Følelsen av at dette, det er dette som er Amazonas.  At det er dette som er livet.

Som Marlucia sa det: ”Sempre vale a pena ir a caxiuana.” Det er alltid verdt det å dra til Caxiuanã.
Vil du se bilder fra nasjonalparken Caxiuanã?

Her er Bildeserie fra Amazonas: Giftige frosker og svarte skorpioner og søte skilpadder.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedinFacebooktwittergoogle_pluslinkedin

Written by:

Published on: 23. mars 2015

Filled Under: Amazonas, reise

Views: 744

Legg igjen en kommentar