MENU

Etter-diktaturgenerasjonen som endrer Brasil

Mange av de viktigste endringene i Brasil de siste 15 åra kan spores tilbake til én enkelt faktor: Etter-diktaturgenerasjonen har kommet til makta. Her er starten på en analyse av hvordan det har skjedd og hva det har betydd.

Det begynte med president Fernando Henrique Cardoso. Han kom til makta i 1995.
For å forklare hvorfor Brasil har gjort det så skarpt på 2000-tallet tyr jeg ofte til fem punkter: Avgjørende grep på hjemmebane, store oljefunn, venstrebølgen i Sør-Amerika, Kinas vekst og USAs svekkelse. Les mer her: Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet (litt ned på siden)
Det mest utslagsgivende er de store politiske og økonomiske grepene Brasils har tatt hjemme. De har lagt grunnlaget for relativt stabil økonomisk vekst, historisk fordeling av rikdom, lavere avskoging i Amazonas og en ny selvsikkerhet på den internasjonale arenaen. Men hvorfor har brasilianske myndigheter tatt disse grepene? Den viktigste enkeltfaktoren er at etter-diktaturgenerasjonen har kommet til makta.
Hva er etter-diktaturgenerasjonen?
I Norge snakker vi om en etterkrigsgenerasjon. Det er ofte snakk om en periode, gjerne årene 1950-1980, da den norske velferdsstaten ble konsolidert. Vi snakker også om etterkrigsgenerasjonen personer, ikke sjelden representert ved landsfaderen Einar Gerhardsen. Begrepet gjør at vi ganske intuitivt skjønner at det var noe spesielt som skjedde etter krigen, relatert til ting som skjedde under krigen. Landet ble bygd, alle skulle med.
Lula er landsfaderen i Brasil. Han satt som president i perioden 2003-2010.
Poenget her er at mange av de endringene vi ser i Brasil i dag er et resultat av liknende prosesser. Etter-diktaturgenerasjonen i Brasil er de som vokste opp og gjorde motstand mot militærdiktaturet (1964-1985). Det er de som arbeidet for demokrati under et autoritært regime. Det er de som måtte dra i eksil fordi de tenkte annerledes tanker. Det er de som ble forfulgt, fengslet og torturert fordi de våget å ytre misnøye og gjøre motstand. Og det er de yngre som vokste opp og ble politisk aktive. En hel generasjon ble formet av motstanden mot diktaturet. I dag er det disse menneskene som styrer Brasil.
Presidentenes talende historier
Etter-diktaturgenerasjonen i Brasil kom til politisk makt med president Fernando Henrique Cardoso i 1995. Cardoso var på 1960-tallet en verdensledende utviklingsteoretiker og sosiolog. Han ble tvunget til å være over ti år i eksil. Lula tok over makten i 2003. Han var fagforeningsleder under diktaturet og ble fengslet for sine aktiviteter. Dilma Rouseff var ung student da de militære kuppet makten. Senere gikk hun inn i geriljaen, og hun ble torturert da hun ble fengslet på 1970. De siste tre presidentene i Brasil representerer på denne måten ulike typer motstand mot militæreregimet.
Et nytt samfunn
Hva kjennetegner den brasilianske etter-diktaturgenerasjonen? Jeg tror de to viktigste trekkene er et helt nytt syn på hva et godt samfunn er, og et helt annet syn på hva statens rolle bør være.
 
Dilma Rouseff er dagens president i Brasil. Hun ble selv torturert under diktaturet.
Brasils politiske elite har i nesten 500 år ført en systematisk politikk for å samle rikdom på få hender. Det er ikke tilfeldig at Brasil, så lenge statistikken har eksistert, alltid har vært inne på lista over verdens ti land med størst forskjell mellom fattig og rik. Disse skamløse forskjellene har gjort Brasil til et urettferdig, voldelig og utrygt samfunn. Politikken til militærregimet befestet disse sidene ved Brasil.
Store deler av generasjonen som vokste opp under diktaturet hadde andre idealer. De ønsket rett og slett et mer rettferdig samfunn, et samfunn der alle har like rettigheter også i praksis. Det kan synes banalt, men selvfølgeligheter som at loven skal være lik for alle, at alle har lik rett til utdanning og helse, har aldri vært selvfølgeligheter i Brasil. I dag er det det. De to ledende partiene i Brasil, Cardosos PSDB og Lula og Dilmas PT, og er helt samstemte om dette.
En ny stat
Det andre kjennetegnet dreier seg om staten. Eller om hva statens rolle bør være for å oppnå dette nye idealsamfunnet. Politiske myndigheter og statsapparatet i Brasil har i lange perioder fungert som en konserverende kraft. Status quo. Under diktaturet var staten underlagt et undertrykkende militærregime. Etter-diktaturgenerasjonen ønsket å bruke staten for å skape mer frihet og rettferdighet.
Men her er det større avstand mellom PSDB og PT. Under Cardosos styre (1995-2002) fulgte han den nyliberale oppskriften med privatisering av statsbedrifter, deregulering av markedene og kutt i statens utgifter. Altså en nedbygging av staten i forhold til tidligere. Det var nødvendig i mange tilfeller, statsapparatet var (og er) stort, byråkratisk  og ineffektivt, men mange mente det gikk alt for fort og alt for langt. For folk flest ble ikke livet bedre under Cardoso, noe som førte til sterk misnøye. Dette skjedde også i nabolandene, og hele venstrebølgen i Latin-Amerika på 2000-tallet er delvis et resultat av denne misnøyen med nyliberalismen.
Da PT kom til makta med Lula i 2003 var det på et program som på mange måter var et oppgjør med nyliberalismen. I praksis videreførte han riktignok sentrale deler av Cardosos økonomiske politikk, men samtidig satset han mer på regulering av markeder og aktiv bruk av statsbedrifter og statlige banker, ikke minst BNDES. ”Statskapitalisme” ble det kalt noe nedlatende av The Economist i vinter. Vi i Norge kjenner det igjen, for tankene bak er ikke ulike det vi er vant til her hjemme: Staten har en viktig rolle å spille i økonomien.  Markedet kan ikke løse alt, det må reguleres. En annen forskjell mellom PTs og PSDBs regjeringsperioder er at fordeling har vært en hovedprioritet for PT. Det har vært mye større politisk fokus på fattigdom og fordeling under Lula og Dilma, og atskillig større ressurser har blitt satt av til sosiale programmer som Bolsa Familia.
Og hva så?
Er begrepet etter-diktaturgenerasjonen nyttig for å forstå det moderne Brasil? Jeg mener ja. Begrepet brukes ikke i Brasil, og jeg har møtt mange gode innvendinger mot det når jeg har snakket med både forskere og venner. Blant annet at perioden 1980-2000 er like mye preget av kontinuitet som av brudd, og at begrepet ikke sier tydelig at det omfatter personer som allerede var politisk aktive under diktaturet. Likevel har jeg valgt å beholde det, og det er (i hvert fall foreløpig) et kjernebegrep i arbeidet med boka Det nye Brasil.
Du som har orket å lese helt til hit må ha en interesse for Brasil som er langt ut over det vanlige. Hva tror du? Funker begrepet og analysen? Jeg er takknemlig for både kritikk, støtte og tips. Send meg en mail eller legg inn en kommentar under. Takk!
NB: Du kan få tilsendt alle innlegg fra BrasiLeira på e-post. Legg inn adressen din i feltet over til høyre der det står ”følg via e-post”, og trykk på knappen ”submit”.
Facebooktwittergoogle_pluslinkedinFacebooktwittergoogle_pluslinkedin

Written by:

Published on: 24. mai 2012

Filled Under: Det nye Brasil, diktatur, Dilma Rouseff, FHC, Lula

Views: 728

One Response to Etter-diktaturgenerasjonen som endrer Brasil

  1. […] Etterdiktaturgenerasjonen som endrer Brasil […]

Legg igjen en kommentar