MENU

Ekspedisjon 27: siste etappe

Jeg sitter på flyet til Teresina. Hovedstaden i Piauí, en delstat i Nordøst-Brasil. Jeg er sliten i hodet, matt i kroppen, men håper at dette blir bra. Det er siste etappe på Ekspedisjon 27: å besøke alle de 27 delstatene i Brasil.

 

Brazil_regions

Brasil har 26 delstater og ett «føderalt distrikt» (Distrito Federal som ligger rundt hovedstaden Brasilia), til sammen 27. Nå har jeg vært i alle. Fra Acre i vest til Paraiba i øst, fra Roraima i nord til Rio Grande i sør.  Nedenfor kommer refleksjoner rundt det å avslutte store prosjekter, akkompagnert av telefon-snapshots (Presterte å glemme kameraet…).

 

Nå er sirkelen i ferd sluttes. Én ting er boka. I tre år har jeg tenkt på den, i to år har jeg skrevet på den, og i ett år har jeg vært klar for å gi den ut. I går kveld ble siste punktum satt. På stambaren Beirute i Brasília, sammen med en av mine beste venner, Marcão, mannen som har en hovedrolle i prologen til boka, ved siden av sønnen André og president Dilma Rousseff . Sammen med Marcão gikk jeg gjennom de siste innspillene til tekst og layout. I dag er det 19. april, og i dag går boka i trykken. 24. april lanseres den med brask og bram på Kulturhuset i Oslo. Da legges essensen av tre års tenking og 24 års erfaring fra Brasil på bordet. Eller på blokka, for å bruke en mer dramatisk metafor. Da er det ikke opp til meg lenger. Sirkelen sluttes.

Og så er det Ekspedisjon 27. Nå skrives siste kapittel. Ekspedisjon 27 er et prosjekt som formet seg i hodet mitt for noen år siden, da det gikk opp for meg at jeg hadde besøkt over 20 av Brasils 27 delstater. Jeg må komme meg rundt til alle, tenkte jeg da, nysgjerrigheten og reiselysten ble pirret, og Ekspedisjon 27 ble født. Skal man virkelig skjønne Brasil, da holder det ikke med Rio og São Paulo, har blitt den mer faglige begrunnelsen etter hvert. Eller skal vi si rettferdiggjøringen? For er det ikke et element av samlemani og egoisme her også? Jo. Men uansett, i dag har jeg 26. Piauí er den siste. Om 90 minutter lander jeg i Teresina.

 

Piaui Teresina skyline

Teresina, delstatdshovedstad i Piauí. Gamlebyen i forgrunnen, det moderne sentrum i bakgrunnen. Foto: Torkjell Leira

 

Hva venter jeg å oppdage? Hva håper jeg å se? Hvilke innsikter ønsker jeg å oppnå? Vet ikke helt. Jeg vet nesten ingen ting om Piauí, i likhet med de aller fleste brasilianere. Det er en smal, tørr og fattig delstat i nordøst, mest kjent for sine hulemalerier og sine omdiskuterte teorier om når og hvordan menneskene kom til Amerika. Ifølge mainstream historie og arkeologi kom menneskene fra Asia via Beringstredet. I dag er det et grunt havområde mellom Russland og Alaska. Men for 15.000 år siden, på slutten av siste istid, da ismassene på kloden gjorde havnivået lavere og Beringstredet var tørt land, da fulgte noen nomadiske menneskegrupper etter byttedyr. (Det var oppdagelsen av Amerika, ikke Columbus´ feilslåtte Indiareise i 1492.) Siden vandret de sørover og kom til dagens Brasil for 11-12.000 år siden. Men i Piauí er de ikke helt enige. Et helt museum, De amerikanske menneskenes museum, er bygd opp rundt teorien om at de har funnet rester etter menneskesamfunn som er mer enn 50.000 år gamle. Det er noe symbolsk over dette, at min egen reise rundt i Brasil, Ekspedisjon 27, avsluttes der det hele begynte. Det kan jeg like.

Eller er det ikke en sirkel i det hele tatt? Kan sirkelen være en spiral, slik at det å avslutte arbeidet med én bok bare er det samme som å starte arbeidet med en annen? Eller et helt annet prosjekt? Kanskje er det ikke noe første og siste kapittel her heller. Kanskje Ekspedisjon 27 er en sammenhengende tekst som bare fortsetter og fortsetter? Den gjør seg ikke sjøl, selvfølgelig, den må skrives kontinuerlig. For ingen kan med hånda på hjertet mene at man skjønner kjempen Brasil selv om man har vært i alle landets delstater.

 

Piaui Sete cidades rupestre

10.000 år gamle hulemalerier i nasjonalparken Sete Cidades (sju byer) i Piauí. Jeg kom meg aldri til Serra da Capivara der de mener å ha funnet 50.000 år gamle spor. Det var for langt. Men Sete Cidades var fantastisk. Foto: Torkjell Leira.

 

Jeg har vært redd for å komme i mål med de 27. Har unngått det. Nervøs for at det vil oppstå en tomhet, et savn. For dette handler så mye om mitt eget liv, også. Helt siden jeg var 18, hele mitt voksne liv, har jeg vært opptatt av, nærmest fanget av Brasil. Som utvekslingsstudent, backpacker, hobbygitarist og capoeiratrener. Stadig nye ting. Solidaritetsarbeider, miljøverner, foreleser, foredragsholder. Er boka og ekspedisjon 27 slutten på alt dette? Har jeg kommet i mål? Er jeg ferdig med dette landet nå? Nei, jeg klarer ikke helt å se for meg det. Jeg elsker jo å reise rundt i Brasil, å snakke med folk, å oppdage nye ting og stadig skjønne litt mer av landet og folket. Og bordet fanger. Jeg kan ikke så myte annet. Nesten alt jeg har drevet med det siste kvarte århundret har dreid seg om Brasil.

Kanskje folk vil spørre om noe endret seg i min oppfatning av Brasil da jeg kom til Piauí. Om det var noe nytt jeg skjønte. Tror ikke det. For noe år siden ble jeg spurt om fem ord som beskriver Brasil. Fem adjektiv ramlet umiddelbart ned i hodet mitt: Stort, mangfoldig, urettferdig, ambisiøst og gjestfritt. Lista er uendret i dag. Jeg tror ikke Piauí vil gjøre noen forskjell i det store bildet.

 

Piaui museu escravo

Fra Museu do Piauí. Det jeg holder i hånda er et brennjern som de brukte for å brennmerke slaver. I bakgrunnen en stokk der de holdt slavene fanget ved å stikke beina deres gjennom hullene og låse igjen. Sjarmerende…  Foto: Torkjell Leira

 

I det jeg leser det jeg akkurat har skrevet, de fem ordene, slår det meg at de er karakteristikker som plasserer mitt eget hjemland, Norge, i den andre enden av skalaen. Brasil er stort, mangfoldig, urettferdig, ambisiøst og gjestfritt. Norge er lite. Norge er ganske så homogent. Norge er rettferdig, nokså lite ambisiøst og ikke spesielt gjestfritt, i hvert fall ikke på overflaten. Hm. Dette har jeg ikke tenkt på før. Kan det være et eksempel på at hjernen trives best med sammenlikninger og kontraster? Er det ikke sånn, da, at alt vi oppfatter er relativt, at det må stå i et forhold til noe annet?

Nå er det 30 minutter igjen.

Piaui Teresina mercado

På markedet i Teresina. Foto: Torkjell Leira

 

Nå har jeg vært 22 timer i Teresina. Førsteinntrykk: Varmt (30-35 grader selv om sola har gått ned), småbyfølelse (selv om byen har 900.000 innbyggere), snart fotball-VM (alle butikker bugner av grønt og gult, jeg har shoppet hatter og flagg) hyggelige folk (på café arte bar utenfor den nedlagte kinoen Rex), kaldt øl og smakfulle, varme små codorna-egg som en kar med kjølebag over skuldra solgte oss. (Kjølebagen funker også omvendt). To snes for 6 real, omtrent en krone stykket.

Er inntrykket av Brasil endret etter at jeg har vært et snaut døgn i Piauí? Nei. Men Piauí har fått meg til å huske at det er stor forskjell på Brasil og Brasil. Landet er stort, og ulikhetene er store. Veldig enkelt sagt er det rike sør som Europa, mens det fattige nord er som Afrika. Piauí ligger i nord, nordøst.

Piaui mercado mandioca

Maniok. Eller kassava, som mange kjenner den som. Indianernes tusenårige basisvare. I Brasil er den kjent som mandioca, macaxeira eller aipim, avhengig av region og type. Alle ordene er indianske, fra språket tupi.

 

Du vet du er i det fattige Brasil når ingen mennesker er høyere enn 175 cm. Det er ren matematikk. Folk har i generasjoner hatt for dårlig næringsinntak og småbarn har fått i seg for få kalorier. Du vet du er i det fattige Brasil når tannpirkerne er av så dårlig kvalitet at de fliser seg opp og setter seg fast i tennene ved første gravebevegelse. (Jeg husker en opplevelse på en MST-bosetning i Pernambuco en gang. Vi var invitert på lunsj, og etterpå ble det satt fram tannpirkere. Brigadistene fra LAG prøvde forgjeves å advare, men jeg fikk det ikke med meg. Tannpirkerne var brukt før. De ble brukt flere ganger for å spare penger.) Du vet du er i det fattige Brasil når egne tenner er mangelvare hos de fleste over 40.

 

Piaui Morro do gritador

Serra do Gritador (kaukarfjellet – på grunn av ekkoet når du brølte i retning denne utsikta). Vakkert, vakkert, vakkert. Foto: Torkjell Leira

 

Piauí og slutten på Ekspedisjon 27 har også minnet meg på en viktig erkjennelse: Veien er målet. Det er ganske så banalt, egentlig. Piauí – eller den siste 2000-meterstoppen – er  verken et El Dorado eller et siste stoppested. Det er en milepæl man feire, om man vil, og man kan se tilbake på flotte turer og gode opplevelser. Man kan også håpe at man har forstått mer av Brasil eller Norges fjellverden. Men mest av alt, tror jeg nå når jeg skriver dette, gir det en følelse av ydmykhet og respekt. For det er 20o millioner mennesker og en milliard andre ting der ute. For min egen del: Monte Roraima, Alter do Chão, Serra da Capivara, São Luis og Lencois Maranhenses, bare for å ta fem steder i det nordlige og nordøstre Brasil.

 

Piaui Sete cidades tartaruga

Foran en helt utrolig steinformasjon i Sete Cidades som kalles skilpadda. Steinen er 20 meter høy, mange hundre millioner år gammel og hele overflaten er sprukket opp som delene på et skilpaddeskall.

 

Veien er altså målet. Innsikt og forståelse er målet. Ekspedisjoner, prosjekter og målsetninger får deg opp av sofaen. Kanskje det nye prosjektet mitt skal kalles 5570? Det er antall kommuner i Brasil. Neida, det var en spøk. Men hva med BR-230? Det er koden for den transamazonske hovedveien – Rodovia Transamazônica – i det brasilianske veisystemet. 4223 kilometer fra øst til vest, fra atlanterhavet til det innerste Amazonas. Fra portugisernes kolonisering av kysten til diktaturets og dagens kolonisering av regnskogen  og innlandet. Hmm. Jeg kjenner allerede små champagnebobler av inspirasjonen i korsryggen…

Varme hilsener fra Teresina, Piauí, Brasil

Facebooktwittergoogle_pluslinkedinFacebooktwittergoogle_pluslinkedin

Written by:

Published on: 8. april 2014

Filled Under: bildeserie, Brasil - kjempen våkner, reise

Views: 1348

Legg igjen en kommentar