MENU

Dilemmaer for Norges nye Brasilstrategi

Mandag 6. september åpner Erik Solheim og Brasils miljøvernminister Isabela Teixeira et møte om klima og miljø på Litteraturhuset i Oslo. Dette er det første av en serie temamøter i arbeidet med regjeringens nye Brasilstrategi. Det er to hovedområder i strategien: Næringsliv og klima/miljø/urfolk.

Norges politikk på disse to områdene er i dag selvmotsigende.

På den ene siden har Norge lovt inntil 6,5 milliarder kroner i støtte til det brasilianske Amazonasfondet for å  kutte de store utslippene av klimagasser fra regnskogsødeleggelse. Det er kjempebra!

Men på den andre siden investerer Norge (både statlige og private aktører) mye, mye mer i miljøødeleggende virksomheter i Brasil. Tre eksempler: Statoil har investert mer enn 30 milliarder kroner i petroleumssektoren i Brasil de siste årene. Hydro brukte nettopp 30 milliarder kroner på å kjøpe bauxittgruver og smelteverk inne i Amazonas. Oljefondet investerer i kjøttindustrien i Amazonas, den næringen som står for 80% av avskogingen.

De små pengene brukes altså til å redusere Brasils utslipp av klimagasser, mens de store pengene brukes til å øke dem.

Brasilstrategien og tiltakene som kommer i etterkant må gjøre noe med dette. Kan en start være å bruke like mange penger på miljøvern som på miljøødeleggelse?

Facebooktwittergoogle_pluslinkedinFacebooktwittergoogle_pluslinkedin

Written by:

Published on: 5. september 2010

Filled Under: Amazonasfondet, Brasilstrategi, Hydro, Oljefondet, Statoil

Views: 516

3 Responses to Dilemmaer for Norges nye Brasilstrategi

  1. Gode poeng Torkjell,

    Det er ingen vell bevart hemmelighet at skattepengene AS Norge bruker for å fremme Norsk næringsliv i Brasil er betydelig skjevfordelt og i liten grad inkluderer stimulering av hverken klima, miljø eller interessene til den delen av Norsk næringslivsvirksomhet som ikke er relatert til olje, gass eller klippfisk.

    Innovasjon Norge utalet til Aftenposten i 2008: «Selv om São Paulo er den fremste næringslivsbyen i Brasil, så er det Rio de Janeiro som teller for de norske bedriftene.»

    Det må sees på som et paradoks at Norsk næringsliv i dag er så så godt som fraværende i São Paulo som står for 44% av Brasil’s samlede konsument av utenlandske produkter og tjenester. For å sette størrelsen litt i perspektiv så er São Paulo’s GDP dobbelt så stort som Norges samlede GDP.

    Norges fokus må selvfølgelig sees i lys av at det Norske flaggskipet Statoil har hatt fokus på Brasil over lengre tid. Vi som håpet at det andre Norske flaggskipet ved navn Telenor skulle vurdere en tilsvarende satsning i verdens 5. største mobil marked blir nok ventene forgjeves. Dette ble med all tydelig demonstrert sist domene navnet telenor.com.br skulle fornyes hvor de ikke engang tok seg bryet med å betal de hundre kronene som kreves for å beholde domenet i Brasil.

    Mvh
    Egil Fujikawa Nes
    http://thebrazilbusiness.com/

  2. Aurelio sier:

    Spørsmålet er vel hva kan man gjøre med saken, eller rettere sagt, hvordan kan man legge press på regjeringen til å gjøre noe med saken.

    Min erfaring med lignende problematikk kommer fra situasjonen i lakseindustrien i Chile, der lakseoppdretts selskapene Cermaq, del eid av den Norske stat og Jon Fredrikksen’s Marine Harvest fikk tillatelse til å drive med lakseoppdrett.

    Der ironiske er at de fikk den tillatelsen av en vurdering basert nettop på at de var Norske selskaper, det ble antatt at Norske selskaper skulle vise større respekt for miljøet og arbeids vilkårene enn de tyske og japanske selskapene som også prøvde komme til.

    Dette viste seg å ikke stemme, uheldigvis valgte disse selskapene å kjøre kynisk «business-as-usual» strategi som fremdeles behandler arbeiderne som annen rangs borgere og miljøet som en ressurs som kan brukes og kastes.

    Alt under unnskyldningen «Vi kan ikke kjøre Norsk policy i Chile»

    Jeg vet ikke hvorfor vi forventet at akkurat Norge skulle være bedre på dette her enn andre land, vi skal jo liksom være ett foregangsland, med velferdstaten og allting.
    Men faktum er at de som driver disse selskapene tror ikke på velferdstaten, de ser opp til USA og tror på en høyrevridd økonomiske struktur, les ett hvilket som helst politisk innlegg på Stockchat.no

    Dette ødelegger for det Norske ryktet i både verdenshandelen og internasjonal politikk, dette kan blir ett større problem i en verden der uland står for døren til å markere seg i markedet.

    Jeg vår med på ett møte med næringsministerens konter, og ett med fiskeridepartementet dette var opplysende i å se med egne øyne hvor problemene ligger.
    Fiskeridepartementet har strenge regler for oppdrett i Norge, og de er flinke til å håndtere bedrifter som driver på innenlands.

    Til motsetning av Nærings departementet som eneste tiltak til internasjonal oppførsel har ett hefte med ikke-bindene policy.

    Jeg lurer på om dette heftet idet hele tatt blir lest.

    -Aurelio

  3. Takk for kommentarer, Egil og Aurelio.

    Egil: På møtet om Brasilstrategien på mandag sa flere næringslivsrepresentanter at de store, type Statoil og Hydro, klarer seg selv. Og det gjør de jo, de er ikke avhengige av en strategi eller den type tiltak som kommer i etterkant.

    Jeg tror utfordringa for Norge og norsk næringsliv i Brasil er å diversifisere, og mener at de statlige virkemidlene må a) rettes mot de små og mellomstore bedriftene, b) kreve en slags klima- og miljørettet livssyklusanalyse på alle investeringer/handel/produkter, og c) eksplisitt kreve oppfyllelse av urfolks rettigheter slik de står i ILO 169 og FNs urfolkserklæring.

    Aurelio: Det du skriver er kjernen i problemet: «det ble antatt at Norske selskaper skulle vise større respekt for miljøet og arbeids vilkårene enn de tyske og japanske selskapene som også prøvde komme til.» Virkeligheten er ikke slik.

    To ferske eksempler om urfolk: I Chile har statseide SN Power et stort omdømmeproblem fordi de ikke gjennomførte konsultasjonen med berørte urfolk riktig i forbindelse med vannkraftutbygging. I peruansk Amazonas gikk det mye verre. Norske Discover Petroleum fikk plutselig konsesjon til oljeleting i et urørt regnskogsområde der det bor ukontaktede indianere. Korrupsjonssaken i etterkant førte til at den peruanske regjeringen måtte gå!

Legg igjen en kommentar