MENU

– Det er oss det kommer an på!

I går intervjuet jeg to av de mest imponerende menneskene jeg har møtt på lenge: Carol og Keyze som flyttet hjemmefra 14 og 15 år gamle for, som de formulerte det selv, ”å få et bedre liv”. Nå bor de 800 kilometer hjemmefra, og studerer på en landbruksskole for barn fra småbondefamilier.

 

P1110590

 

Ane Caroline (Carol) Alves Silva (17) og Keyze Mirelli Rodrigues Almeida (17) kommer fra en liten by som heter Esperantina helt nord i delstaten Tocantins.

– Vi er vokst opp på landet, men der vi kommer fra finnes det bare vanlige, offentlige skoler som ikke har noe om landbruk eller gårdsdrift, forklarte Keyze.

– Skolen der hjemme hadde bare byfag. Vi ville studere noe som handlet mer om våre liv, derfor søkte vi oss hit til landbruksskolen EFA, la Carol til.   – Det er 800 kilometer hjemmefra, så selv om vi bare har undervisning annenhver uke, er det alt for langt og alt for dyrt å pendle. Så vi måtte finne en vertsfamilie.

– Mora mi kom hit, snakket med familien her, og så flyttet jeg inn. Nå er jeg på en måte adoptert av en familie her på Quilombo Malhadinha. Vi bor her den uka vi ikke går på skolen. Vi bidrar med litt penger, og hjelper til i huset og på jordet.

 

P1110597

 

EFA (Skolen for familielandbruk) er en landbruksskole bygd opp av organisasjonen Comsaúde i byen Porto Nacional. Kirkens Bymisjon i Bergen er en av støttespillerne. Elevene kommer fra små landsbyer og jordreformbosetninger fra hele Tocantins. Skolen drives etter rotasjonsprinsippet. Elevene bor en uke på internat på skolen,  uka etter er de hjemme hos familiene sine og setter teori ut i praksis. Men de som bor langt unna, som Carol og Keyze, drar bare hjem i feriene i januar og juli.

Var det ikke vanskelig å reise hjemmefra så tidlig?

– Selvfølgelig var det vanskelig. Jeg savner familien min masse. Men det var mitt valg. Hadde jeg blitt hjemme, hadde det ikke vært noen alternativer. Jeg ville gjort ferdig ungdomsskolen, blitt gravid, fått unger og blitt der. Jeg ville ha noe mer.

Dere går ut av skolen i år. Hva er drømmen videre?

– Jeg vil begynne å jobbe med landbruk. Jeg håper jeg kan få jobb som teknisk assistent på et offentlig landbrukskontor, som Ruratins, eller i private selskaper som Coopter eller Agroter. Hvis jeg får jobb, kan jeg betale for studiene på universitetet.

Her kom Carol inn på et av de store paradoksene i Brasil. Her er det slik at de aller beste universitetene er offentlige og gratis. Men opptaksprøvene er knallharde, så elever fra dårlige offentlige grunnskoler har i praksis liten sjans for å komme inn. De fattige studentene blir derfor presset til å gå på private, betalte, lavkvalitets universiteter. De rike, de som har råd til å gå på private grunnskoler og betale for ekstraundervisning, går på offentlige, gratis høykvalitets universiteter. I dag begynner myndighetene heldigvis å røske opp i dette perverse systemet, gjennom ulike kvoteordninger. Les mer her: Revolusjon på Brasils universiteter.

– Det beste ville være å få en jobb i nærheten av der vi kommer fra, men det er usannsynlig. Vi dro jo derfra fordi stedet ikke kunne tilby det vi ønsket oss.

– Jeg drømmer om å begynne å studere, sa Carol, agronomi eller noe annet knyttet til gårsdrift. Keyze ville studere medisin eller til veterinær.

– Familie og barn? Nei, ikke ennå. Jeg vil ha en stabil jobb først. Jeg må betale tilbake på den investeringen som familien min har gjort i meg, det at jeg kan gå på skole her.

De gamle på landsbygda gikk ikke på skole, men alle de unge gjør det. Det virker som om livet til folk på landsbygda blir bedre. Hva har skjedd?

– Det begynte med (tidligere president) Lula og hans regjering, forklarer Keyze. Med sosialprogrammet Bolsa Familia og andre sosiale programmer. Det har forbedret folks liv, særlig de på landsbygda.

Og hvordan tror dere det kommer til å gå framover?

– jeg tror det kommer til å bli fortsette å bli bedre. Men det avhenger av oss.

Hvordan da?

– Jo, sånn som jeg. Jeg kom hit for å studere for å få et bedre liv. Det er oss det kommer an på!

 

Facebooktwittergoogle_pluslinkedinFacebooktwittergoogle_pluslinkedin

Written by:

Published on: 27. april 2013

Filled Under: landbruk, reise

Views: 770

One Response to – Det er oss det kommer an på!

  1. Pål Nag Aas sier:

    Dette var hyggelig lesning. Ikke minst med tanke på at Comsaúde har vist gjennom mange år at de kan planlegge, gjennomføre og holde gode prosjekt og tiltak i gang, Jeg kjenner organisasjonen fra slutten av 80-tallet og denne skolen fikk jeg gleden av å besøke sammen med en gruppe fra Bergensområdet i 1995.

Legg igjen en kommentar