MENU

Den brasilianske suksessoppskriften

Hvordan har Brasil på et tiår gått fra å være en irrelevant koloss i Sør-Amerika til å bli en global stormakt? President Dilma Rouseff presenterer oppskriften, men forsøker å skjule baksiden av medaljen bak grønn retorikk.

Det offisielle bildet av Brasils president Dilma Rouseff

I forrige innlegg den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet beskrev jeg kort hvorfor Brasil har endret seg så mye de siste årene. Her følger en begynnende analyse av de viktigste politiske grepene Brasil har gjort på hjemmebane. Og noen ord om baksiden av medaljen.

Hemmeligheten bak Brasils suksess er like enkel som den er velkjent: Staten. Den brasilianske staten har på 2000-tallet spilt en mye mer aktiv rolle i økonomien enn på 1990-tallet. Det har gitt gode resultater på nær sagt alle områder: vekst og fordeling, arbeidsledighet, helse, utdanning, avskoging i Amazonas.

President Dilma Rouseff selv forklarer det svært tydelig i et innlegg i The Economists magasin The World in 2012: ”… markedets selvregulering er intet substitutt for statlig regulering”. Det verden trenger i 2012 er myndigheter som arbeider for ”å unngå den ustabiliteten og de inntekts-ulikhetene som uregulerte markeder skaper.” Videre argumenterer hun for at alle bør søke ”å heve lønningene i tråd med produktiviteten” så veksten kan komme alle til gode.

Disse utsagnene ville vært utenkelig av en brasiliansk president på 1990-tallet. Da var Brasil dypt inne i nyliberale reformer med privatisering og deregulering.
Baksiden av medaljen
Dilma Rouseff argumenterer videre for ”en mer bærekraftig økonomisk modell”. Det kan ingen være uenige i. Hun sier også at Brasil sammen med nabolandene har utviklet seg langt fra ”en fortid herjet av slaveri og rovdrift på jorda og dens urfolk.”
Forholdene er selvfølgelig bedre enn under slavetiden. Men «rovdrift på jorda og dets urfolk» er for Brasils miljø- og urfolksbevegelse en god beskrivelse på Dilmas styre i dag. Hennes første år ved makten, hevder de, representerer et historisk tilbakeskritt for miljøet og hensynet til urfolks rettigheter. Utbyggingen av verdens tredje største vannkraftverk – Belo Monte – med tilhørende avskoging og sosiale problemer midt i Amazonas er et aktuelt eksempel. Det samme er raseringen av Brasils skoglov som Kongressen nå har godkjent. Saken havner på president Dilma Rouseffs skrivebord i vår. Dette blir to glovarme poteter for Dilma bare uker før FNs store miljøkonferanse Rio+20 i juni.
Brasiliansk imperialisme?
Brasil investerer tungt i store energi- og infastrukturprosjekter i sine naboland. Investeringenes omfang og natur, spesielt i Amazonas, omtales stadig oftere som brasiliansk imperialisme. Den store urfolksmarsjen i Bolivia i 2011 er en god illustrasjon. 
President Evo Morales´ regjering besluttet å bygge en vei tvers gjennom et sårbart, beskyttet område i Amazonas kjent som TIPNIS. De lokale urfolksgruppene protesterte og marsjerte flere hundre kilometer fra Amazonas opp i Andesfjellene til hovedstaden La Paz. Etter harde forhandlinger måtte Morales gi seg, noe som var et stort politisk nederlag.
Veien var et brasiliansk prosjekt. Den skulle koble Brasil til de viktige havnene ved Stillehavskysten, så Brasil kunne eksportere sine produkter til Asia, særlig Kina. Veien skulle bygges av det brasilianske entreprenørselskapet OAS og finansieres av den brasilianske utviklingsbanken BNDES. På samme måte bygges vannkraftverk i peruansk og ecuadoriansk Amazonas, som regel med like stor lokal mostand. Slik bruker Brasil sine økonomiske og politiske muskler til å sikre sine egne strategiske interesser. Den politiske risikoen, miljøkonsekvensene og rettighetsbruddene eksporteres til nabolandene.
Dilma Rouseffs Brasil går så det suser. En mer aktiv stat er nøkkelen til det. Men det har sin pris. Miljø og urfolk, både i Brasil og i nabolandene, er de som betaler mest.
Facebooktwittergoogle_pluslinkedinFacebooktwittergoogle_pluslinkedin

Written by:

Published on: 30. januar 2012

Filled Under: Amazonas, Belo Monte, Bolivia, Dilma Rouseff, Ecuador, imperialisme, Peru, politikk, vannkraft

Views: 523

Legg igjen en kommentar