MENU

Demokrati og antidemokrati i Brasil

Brasil er et demokrati. I latinamerikansk sammenheng et velfungerende et, og 1. januar tok en ny folkevalgt president over roret. Likevel er mange bekymret for det brasilianske demokratiet. Hvorfor?

Tidlig i januar inviterte Norad meg til å holde en innledning om demokratiske og antidemokratiske krefter i Brasil. Der prøvde jeg å svare på spørsmålet om hvorfor mange, inkludert meg selv, er så bekymret for selve det brasilianske demokratiet.

Norad-seminaret var lagt til Utøya. Et knallsterkt bakteppe når man skal snakke om antidemokratiske krefter. Og en viktig påminnelse om at disse kreftene også finnes her i Norge. Med Åsne Seierstads boktittel, ytre høyreterroristen Breivik var ”en av oss”.

Brasil: Fra diktatur til demokrati

Bakteppet for å snakke om demokrati i Brasil er at landet har vært et militærdiktatur – mange ganger. Sist i perioden 1964-1985. Landet fikk en ny grunnlov i 1988 og gjennomførte det første, direkte presidentvalget i inneværende demokratiske periode så seint som i 1989.

En personlig parentes: Noe av det aller første jeg gjorde som ung utvekslingsstudent i Brasilia i 1990 var å stå i folkemengden utenfor presidentpalasset da den nyvalgte Fernando Collor gikk opp rampen for å motta det grønne og gule båndet som symboliserte at nå var han landets øverste leder. Da skjønte jeg ikke hvor historisk det var.

Den største endringen

Siden 1989 har det vært sju presidentvalg og sju presidenter: Collor, Franco, Cardoso (to valgseire), Lula (to valgseire), Dilma (to valgseire), Temer og Bolsonaro. Tallet inkluderer to visepresidenter (Franco og Temer) som har tatt over etter en sittende president som har måttet gå av (Collor og Dilma).

Den største politiske endringen i moderne tid kom med presidentvalget i 2002. Da vant Lula fra Arbeiderpartiet (PT), etter å ha kommet på andreplass ved de tre foregående valgene. For første gang fikk Brasil en president fra arbeiderklassen, nesten 100 år etter at de første arbeiderpartiene tok over i Europa. At maktoverføringen fra høyresida til venstresida gikk så rolig og korrekt for seg er en av de største seirene til det unge brasilianske demokratiet.

PTs politiske prosjekt var ikke så ulikt de europeiske søsterpartienes: Økonomisk vekst, mer fordeling, mer inkludering, mer velferdsstat. Godt hjulpet av en fordelaktig verdensøkonomi oppnådde PT gode resultater, og vant de neste presidentvalgene i 2006, 2010 og 2014. Men da skjedde det noe.

Hvor gikk det feil?

Dagen etter valget i 2014 gikk PTs motkandidat, Aécio Neves fra det sosialdemokratiske høyrepartiet PSDB, ut og klagde på valgresultatet. https://politica.estadao.com.br/noticias/geral,psdb-de-aecio-neves-pede-auditoria-na-votacao,1585755 (Ny redigering i bloggen, klarer ikke å legge inn lenker lenger. Irriterende.)

Han mente Dilma Rousseffs (PT) seier ikke hadde skjedd på ærlig vis, og lovte å forfølge saken. Det var første gang en tapende kandidat klagde på valgresultatet. Den spesielle valgdomstolen TSE undersøkte saken og konkluderte et år senere med at valget hadde gått som normalt.

https://politica.estadao.com.br/noticias/geral,auditoria-do-psdb-conclui-que-nao-houve-fraude-na-eleicao–imp-,1777811

Men skaden hadde allerede skjedd: det var sådd betydelig tvil om presidentvalgets legitimitet. Dette mener jeg var det viktigste startpunktet på en fire års nedadgående spiral for det brasilianske demokratiet.

Riksrett eller kupp?

Rett etter valget i 2014 sa opposisjonen, ledet av PSDB, at de ville gjøre alt i dens makt for å kaste den valgte presidenten. Og i løpet av kort tid, ledet av Eduardo Cunha fra maktpartiet PMDB (nå MDB), var en riksrettprosess i gang. Den endte i 2016 med at Dilma Rousseff ble kastet, og hennes visepresident Michel Temer, også han fra Cunhas PMDB, ble satt inn i hennes sted.

Riksrettssaken var svært omstridt fra dag én. Tilhengerne mente man brukte grunnloven til å fjerne en president som hadde trikset med nasjonalregnskapet. Motstanderne mente dette var en politisk prosess med grunnlag i administrative praksiser som tidligere presidenter hadde innført uten at noen leet på et øyelokk. Mange, inkludert meg, brukte begrepet kupp om maktovertakelsen.

Uansett: President Michel Temer kom inn med syltynn legitimitet. Han ble valgt på samme politiske plattform som Dilma Rouseff, men gjennomførte en politisk u-sving. Uten mandat fra et presidentvalg innførte han gjennomgripende reformer som å sette tak på offentlige utgifter i 20 år framover. Han ble etter hvert historisk upopulær.

Enter Bolsonaro

1. januar 2019 ble Jair Bolsonaro innsatt som Brasils 38. president siden landet ble selvstendig fra Portugal i 1822. (Tallet inkluderer de seks som satt under diktaturet fra 1964-85.) Bolsonaro og hans visepresident Hamilton Mourão er den direkte årsaken til at mange nå er bekymret for det brasilianske demokratiet.

Både Bolsonaro og Mourão har bakgrunn fra de væpnede styrkene. Bolsonaro har sittet i Kongressen siden 1991, Mourão har en livslang militærkarriere og har ingen politisk erfaring. Ingen av dem har noensinne sittet som politisk valgt leder, som ordfører eller minister eller liknende, så det er ikke så lett å dømme dem etter hvordan de har styrt tidligere. Det politisk programmet de ble valgt på er også så overflatisk at det ikke er lett å evaluere dem på det. Man er nødt til å høre på hva de sier. Og det er da man blir engstelig.

Fem grunner til bekymring

1: Bolsonaro er ingen demokratisk anlagt person. Han snakker i varme ordelag om militærdiktaturet. Han forsvarer tortur. På 1990-tallet sa han i et intervju på TV at man bare måte drepe landets president Cardoso for å få orden i sakene. Internasjonalt likner han her mest på Filipinenes president Rodrigo Duterte.

2: Visepresident Mourão er heller ingen demokrat. I valgkampen sa han på et tidspunkt at en ny grunnlov ikke trengte å skrives av representanter utpekt av folket, men av en gruppe med ”notáveis” – altså opplyste eller interessante mennesker – utpekt av presidenten. Som man sier i USA: Mourão er bare et hjerteslag unna presidentpalasset.

3: Bolsonaro har forkastelige holdninger overfor andre enn hvite menn. Han uttalelser om kvinner, svarte, urfolk, homofile og andre grupper er nesten ikke til å tro. De går Trump en høy gang. Brasil har nå en president som snakker spottende til flertallet av befolkningen.

4: Bolsonaro er truende mot politiske motstandere. Retorikken er aggressiv, han snakker om å feie vekk de røde og PT. Han kaller de jordløses bevegelse MST terrorister. Koblet med hans fysiske signaturgest, å late som om han har et gevær i hendene, blir det hele både farlig og usmakelig.

5. Bolsonaro kan faktisk selv bli kuppet. Noen brasilianske forskere og kommentatorer er redde for at Bolsonaro etter en tid kan bli skjøvet ut av de militære styrkene. De første månedene vil alle være positivt innstilt, og han vil ha et sterkt mandat etter en overbevisende valgseier. Men han vil raskt måtte ta vanskelige og upopulære avgjørelser, akkurat som forgjengerne Dilma Rousseff og Michel Temer.

Latin-Amerika har vært et laboratorium for forkledde militærkupp de siste tiårene.

– I Peru gjennomførte Alberto Fujimori et såkalt ”selvkupp” på 1990-tallet, da han selv satt som valgt president og fikk de militære inn underveis.

– I Honduras tok de militære makten i et ”pysjamaskupp” i 2009 da president Manuel Zelaya ble vekket midt på natta og satt på flyet ut av landet. Noen dager seinere vedtok Kongressen å fjerne ham som president. Alt dette ble i ettertid dømt som grunnlovsstridig, men da var makta for lenge siden på andres hender. Zelaya fikk ikke komme tilbake.

– I Venezuela har de militæres innflytelse over regimet til Chavez og Maduro blitt stadig sterkere.

Flere mener at alt dette, samt riksrettssak og et helt tradisjonelt militærkupp, er tenkelig i dagens Brasil. Selv er jeg ikke så pessimistisk, jeg tror det er høyst sannsynlig at Bolsonaro – som Trump – gjennomfører sine fire år som president. Men det bekymrer meg at andre er så bekymret. For det har ikke folk vært siden gjeninnføringen av demokratiet i 1985.

Hva gjør Bolsonaro på jobb?

På de få dagene han har vært president har Bolsonaro tatt Brasil i en mer autoritær, konservativ og nyliberal retning. Det er ikke overraskende, det er den politiske kursen han har signalisert hele tiden. Det som er mer overraskende er at mange avgjørelser slenges ut og trekkes tilbake. I valgkampen gjaldt det for eksempel nedleggelsen av miljøverndepartementet eller ikke, første uke på jobb gjaldt det kansellering av den statlige jordreformen eller ikke.

Denne type vingling skaper usikkerhet. Men kanskje er det igjen som i USA, at presidenten slenger ut en rekke initiativer og twittermeldinger som skaper furore, og så gjennomfører sin politikk i dekke av støvskyen. Det vil ikke overraske meg om dette blir Bolsonaros modus operandi.

Hvordan det går til slutt? Ingen vet.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedinFacebooktwittergoogle_pluslinkedin

Written by:

Published on: 15. januar 2019

Filled Under: diktatur, Dilma Rouseff, FHC, foredrag, Jair Bolsonaro, Lula, Michel Temer, politikk, valg 2018

Views: 389

Comments are closed.