MENU

Det er bølger så høye som hus på elva

Skriveprøve. Fra en periode hvor skrivinga går trått.

 

Pororoca

 

 

Det er bølger så store som hus på elva.

Dimensjonene er store i Amazonas. Der du på Glomma har noen krusninger i vannspeilet ved frisk bris, der har du meterhøye bølger i rio Madeira. Der Rhinen går i hvitt i kulingen, der er utløpet av rio Tapajós, der du ikke ser fra den ene bredden til den andre, et stort hav med flerstemte bølgemønstre av dønninger, strømvirvler og vindpisket brottsjø. Og hovedelva, selve Amazonas, der hun møter Atlanterhavet ved Marajó-øya, hun har flo og fjære, bårer og brenninger, og hun har pororoca, det særegne bølgefenomenet som oppstår der den massive elvestrømmen utover møter den kolossale tidevannsstrømningen innover. Trær rykkes opp med røttene, vannbøfler skylles vekk og hus knuses til pinneved om de kommer i veien for henne. Fra hele verden kommer surfere for å prøve seg på pororoca. Rekorden er visst 37 minutter på samme bølge. Men du har også de som ikke klarer det. De som ramler av, og som må se de andre forsvinne i det fjerne, komme til syne på bølgetoppen nå og da, før de bråvender og setter utfor, nedover igjen, bortover, framover, stadig lenger innover i Amazonas. Har du falt er løpet kjørt. Det er ikke som i havet, der bølgene kommer ustanselig, evig. Pororoca er her og nå. Klarer du det ikke, er det langt og lenge til neste gang.

Fra bølgedalen må verden se trist ut. Skitten og mørk, i skalaen fra regngrå til slambrun. Ikke kald, for vannet er varmt langs ekvator. Men verden går fra deg, de andre surfer videre.

Det er slik jeg føler meg nå. Nede i bølgedalen. Skrivinga går trått, den har gått helt i stå. Jeg klarer ikke å konsentrere meg. Har ingen inspirasjon. Får ikke til å lese noe heller. Og jeg har ikke energi til å gjøre andre ting. Skifter fra enkel til halvannen linjeavstand. Fra Cambria (Brødtekst) til New Times Roman. Timer blir til dager foran mac´en. Føler jeg kaster bort tida og livet.

– Men alle skriveprosesser er sånn, Torkjell, sier de når jeg søker trøst.

Det hjelper litt. På humøret. Ikke mye, men litt. Men det hjelper ikke på skrivinga, den går like tregt.

Jeg prøver å ta meg sammen. Det funker ikke. Jeg har hørt sammenlikningen ”det blir som å be en person som er sjøsyk om å ta seg sammen” og trøster meg litt med den. Men det må da være noe jeg kan gjøre? Fysisk aktivitet, trening, det har alltid vært min terapi. Så jeg sykler og løper og hopper i trampoline og slenger meg i lekestativ. Bra der og da, ingen løsning på problemet.

Hva er problemet? Hva er egentlig problemet? Torkjell?

Jeg har en bok som skal skrives, og den skrives ikke. Det er problemet.

Er det viktig? Ja.

Haster det? Vel, ja, men det er heldigvis mange måneder til deadline. Over et halvt år.

Er det krise med en ukes stillstand? Egentlig ikke, gitt at det ikke blir mange sånne perioder.

Føler du deg bedre nå? Ja, litt.

Kan du skrive? Vet ikke. Jeg prøver.

 

Pororoca-do-Rio-Araguari-2013-Foto-Marcelo-Freire-2

 

Facebooktwittergoogle_pluslinkedinFacebooktwittergoogle_pluslinkedin

Written by:

Published on: 27. juni 2016

Filled Under: Skriveprøve, Transamazônica

Views: 1015

Comments are closed.