MENU

Bildeserie 2 fra Roraima, Brasil

Endelig hjemme! Laaang tur hjem med to netter på fly.

Her er flere bilder: Kule dyr, deilig mat, talende kirkearkitektur og vakre landskap. Og noen refleksjoner fra turen med Regnskogfondet til Roraima nord i brasiliansk Amazonas, helt opp mot grensa til Venezuela og Guyana.

Nå har jeg funnet ut hvilket dyr det var! Quati på portugisisk, Coati på engelsk (og norsk, så vidt jeg har klart å finne ut). Det er i slekt med vaskebjørner, men er slankere, har spissere nese og lengre hale. Her med Anne.

Vi ble helt forelska! Dette var fra turen på lørdag til Malacacheta der det bor ca. 1000 wapichana-indianere.

Over til noe helt annet: Her fra Boa Vistas beste fiskerestaurant – Peixemania (fiskemania). Og en aldeles nydelig Caldo de peixe – en smaksrik fiskesuppe. Jeg gjetter at den er laget cirka sånn her: Hvitløk, løk, tomat og masse fiskekraft i bånn, diverse fiskeslag i små, små biter oppi, sannsynligvis noe mel av maniok (kassava) for å gjøre den tykkere, koriander, gressløk, persille og noe olivenolje oppi mot slutten.

Og enda bedre blir det med noe chiligreier oppi. Her dypper vi beiju oppi suppa. Beiju er en slags lefse laget av maniok, som så tørkes til den blir tørr og stiv og kan lagres i uker og måneder. Veldig god helt fersk, ganske tørr og trist etter hvert. Men dyppet i fiskesuppe våkner den til liv!

Maniok er basiskosten til de aller fleste indianerne i Amazonas, og tilbredes på hundrevis av måter. Mer om det en annen gang. Hvis du vil se noen bilder, sjekk denne bloggen til indianermuseet i Rio

Noe jeg lærte første gang hos indianere i Brasil, var at tapioca er 100% indiansk. Det er rett og slett en liten beiju. Jeg trodde kanskje det var noe afrikanskinspirert fra nordøst, men dette er noe indianerne har spist siden tidenes morgen.

Hovedretten: Grillet Tambaqui. Det er en fisk som lever i de store elvene i Amazonas. Den ser ut som en diger piraya, og blir opp til 1 meter lang og 30 kilo tung. Og den smaker utmerket!

Øverst til høyre på bildet ser du en skål med maniokmel – farinha de mandioca – som brukes som tilbehør til nesten alt av mat i Brasil. Også en arv fra indianerne.

Tilbake til Malacacheta. Her er den katolske kirka i landsbyen. Litt sliten, men sannsynligvis godt brukt. Misjonærene har vært ivrige på å omvende indianere helt siden portugiserne kom til Brasil for over 500 år siden. Det var faktisk brukt som et hovedargument for å kolonisere landet.
Og her er den evangeliske kirka. Nyere, større, mer fancy. Akkurat som den evangeliske kirkas frammarsj i hele Brasil, eller hele Sør-Amerika, for den del. Anne og Erivaldo foran.
Vakker ettermiddagshimmel i det regnskyene tetner til over oss. Typisk hus på landsbygda foran til venstre.
Avslutter med dette. Like før det begynte å regne, og vi ruslet tilbake til skolen der yanomami-organisasjonen Hutukara hadde sin ekstraordinære generalforsamling. 10 timer seniere satt vi på flyet hjem…
Facebooktwittergoogle_pluslinkedinFacebooktwittergoogle_pluslinkedin

Written by:

Published on: 15. november 2011

Filled Under: Amazonas, bildeserie, mat, Regnskogfondet, reise, urfolk, Yanomami

Views: 795

2 Responses to Bildeserie 2 fra Roraima, Brasil

  1. Mårds sier:

    Jeg syns nesten det dyret så ut som en baby-tamanduá, men det var det jo ikke. Kjempesøt er den uansett! Det bruker ikke dendê i Roraima? Jeg vet det er typisk baiansk, men syns maten hadde veldig gul-oransje dendê-farge, så må nesten spørre… 🙂

  2. Torkjell sier:

    Dende? I suppa mener du? Vet ikke, men enig i at fargen kan minne om det. Ikke ulikt en muqueca.
    Neste år kommer jeg og besøker dere, ok?

Legg igjen en kommentar