MENU

Baksiden av medaljen

Festbrems? Bakstreversk miljøverner? Riktig korrektiv? Avgjør selv. Her er innlegget mitt i Morgenbladet denne uka, Baksiden av medaljen: brasiliansk imperialisme. Du finner det også nedenfor.

Urfolk i bolivia marsjerer flere hundre kilometer fra Amazonas til La Paz i protest mot byggingen av en motorvei gjennom urfolksterritoriet kjent som TIPNIS. Veien er i hovedsak et brasiliansk prosjekt. Foto: Noah Friedman-Rudovsky.

Årsaken til at jeg skrev innlegget var Maren Næss Olsens svært leseverdige, men dessverre noe ensidige, reportasje i samme avis for to uker siden, kalt Verden i krise, Brasil på ferie. Den lovpriste framskrittene i Brasil, men overså de som betaler den høyeste prisen for Brasils vekst – Sør-Amerikas urfolk og miljø.

Den samme unnlatelsessynden gjør store deler av norsk presse seg skyldig i for tiden. Et annet eksempel fra februar er Bodil Fuhrs kommentar i Aftenposten Dilmas diskrete diplomati. Et tredje er E24s hallelujadekning av norsk oljeindustri Petrobras-kontrakter vil gi 190 milliarder, basert på Finansavises like ensidige oppslag om samme sak.

Nå skal selvfølgelig ikke alle saker ta for seg de negative sidene ved Brasils utvikling, eller mangel på utvikling. Men noen ganger kan man få inntrykk av at Brasil er et latinamerikansk Skandinavia. Slik er det definitivt ikke. Jeg ønsker meg mer balanse, derfor innlegget i Morgenbladet.

Her er teksten slik den ble sendt inn:

Brasil: Baksiden av medaljen
 
I en femsiders reportasje i Morgenbladet 10. februar tegnes et vakkert bilde av det moderne Brasil. Journalist Maren Næss Olsen skriver perspektivrikt og innsiktsfullt, men overser dessverre dem som betaler den høyeste prisen for landets voldsomme vekst de siste årene: Sør-Amerikas urfolk og miljø.
Mye har gått bra i Brasil det siste tiåret. Økonomien har vokst kraftig samtidig som en aktiv, statlig fordelingspolitikk har løftet 20-30 millioner mennesker ut av fattigdom. Avskogingen i Amazonas er rekordlav, homofilt partnerskap er blitt tillatt og endelig er en sannhetskommisjon opprettet for å undersøke drap, tortur og forsvinninger under militærdiktaturet (1964-1985). Men medaljen har en bakside. I sin streben etter økonomisk vekst ofrer Brasil langt på vei hensynet til miljø og urfolk.
President Dilma Rouseff argumenterer i The Economists magasin The World in 2012for ”en mer bærekraftig økonomisk modell”. Det er kan ingen være uenige i. Hun sier videre at Brasil sammen med sine naboland har utviklet seg langt fra ”en fortid herjet av slaveri og rovdrift på jorda og dens urfolk.”
Forholdene er selvfølgelig bedre enn under slavetiden. Men «rovdrift på jorda og dens urfolk» er for Brasils miljø- og urfolksbevegelse en god beskrivelse av Dilma Rouseffs politikk i dag. Hennes første år ved makten, hevder de, representerer et historisk tilbakeskritt for miljøet og hensynet til urfolks rettigheter.
Utbyggingen av verdens tredje største vannkraftverk – Belo Monte – med tilhørende menneskerettighetsbrudd og avskoging i hjertet av Amazonas er et aktuelt eksempel. Det samme er svekkelsen av en tidligere god skoglov, selve kjernen i det rammeverket som har gjort det mulig for Brasil å redusere avskogingen så kraftig de siste årene. Et tredje eksempel er at president Rouseff, uten behandling i Kongressen, ved et pennestrøk forminsker en rekke nasjonalparker i Amazonas for å legge til rette for flere omstridte vannkraftprosjekter.
Brasil investerer også tungt i energi og infrastruktur i sine naboland. Investeringenes omfang og natur, spesielt i Amazonas, omtales stadig oftere som brasiliansk imperialisme. Den store urfolksmarsjen i Bolivia i 2011 er en god illustrasjon. 
President Evo Morales´ regjering besluttet da å bygge en vei tvers gjennom et sårbart, beskyttet område i Amazonas kjent som TIPNIS. De lokale urfolksgruppene protesterte kraftig og marsjerte flere hundre kilometer til hovedstaden La Paz. Etter harde forhandlinger måtte Morales gi seg, noe som var et stort politisk nederlag.
Veien var i realiteten et brasiliansk prosjekt. Den skulle koble Brasil til havner ved Stillehavskysten, slik at det brasilianske industrijordbruket kunne eksportere sine produkter til Kina. Veien skulle bygges av det brasilianske entreprenørselskapet OAS og finansieres av den brasilianske utviklingsbanken BNDES.
På samme måte bygger Brasil veier og vannkraftverk i peruansk og ecuadoriansk Amazonas, som regel med meget stor lokal mostand. Slik bruker Brasil sine økonomiske og politiske muskler til å sikre egne strategiske interesser. Den politiske risikoen, miljøkonsekvensene og rettighetsbruddene eksporteres til nabolandene.
Ja, Dilma Rouseffs Brasil går så det suser. Men veksten har sin pris. Miljø og urfolk, både i Brasil og i nabolandene, er de som betaler mest.

Vil du lese mer om dette? Sjekk paperet Brasiliansk imperialisme i Amazonas? som jeg hadde på trykk i NUPIs tidsskrift Internasjonal Politikk i fjor.

Hva mener du? Er det riktig å kalle Brasils ekspansjon i Sør-Amerika «imperialisme», eller er det litt for drøyt?

Facebooktwittergoogle_pluslinkedinFacebooktwittergoogle_pluslinkedin

Written by:

Published on: 27. februar 2012

Filled Under: BNDES, Bolivia, Dilma Rouseff, imperialisme, infrastruktur, økonomi, politikk, urfolk, vannkraft

Views: 707

2 Responses to Baksiden av medaljen

  1. Mikal sier:

    Imperialisme eller subimperialisme er absolutt en passende beskrivelse. Andre eksempler: Petrobras, som i dag handler på akkurat den samme måten som selskapet opprinnelig ble opprettet for å bekjempe; Vale (nå norsk!), som bryr seg lite om sekundærkostnadene av dets operasjoner.

    Her kan du lese om det (artikkelen også publisert andre steder, feks på revistaspueblos.org) her:
    http://laguarura.net/2012/02/14/transnacionales-brasilenas-en-africa/
    – den siste setningen oppsummerer det godt.

    Fin kommentar!

  2. Hei Mikal!

    Takk for god kommentar og interessant link.

    Helt riktig at Petrobras ble oppretet for å hindre utbytting fra de store, multinasjonale selskapene. Alle operasjoner i Brasil ble nasjonalisert og alt ble lagt inn i Petrobras. Det skjedde på 50-tallet, tror jeg. Og som du sier, i dag oppfører Petrobras seg på samme måte i andre land.

    Vale var også et statsselskap, verdens største gruvekonglomerat. Det ble privatisert på 1990-tallet. Det er ikke norsk i dag, det var aluminiumsseksjonen som ble kjøpt opp av Hydro i 2010/2011, for ca 30 milliarder kr. Vale fikk 22% av aksjene i Hydro som en del av betalinga.

    Torkjell

Legg igjen en kommentar