MENU

Anmeldt: Jan Eggum – RIO

Du hører det fra takt én: Trekkspillet, så karakterisktisk fra nordøst og forró. Og fra takt to: Den synkoperte rytmen fra brasilianske perkusjonister. Jan Eggum har spilt inn plate i Rio. Med Gilberto Gils faste musikere. Det er blitt bra, til dels veldig bra. Men Eggum og plateselskapet Grappa har begått to brølere… BrasiLeira anmelder albumet RIO.

 

Jan Eggum Rio

 

Er det overraskende at Jan Eggum finner seg så godt til rette i brasiliansk musikalsk innpakning? Nei. Eggum har alltid hatt en hang til jazzaktige melodilinjer og kompliserte, mollstemte harmonier. Bare tenk på superhiten ”En natt forbi”. (I den grad man kan kalle en visesang en superhit.) Tekstene hans balanserer akkurat like lite støtt på grensen mellom det genigitte og det klisjefylte som bossa nova eller MPB. Så Eggum på brasiliansk er egentlig bare en genial kombinasjon som bare har sitret etter å materialisere seg.

Du finner albumet både på Spotify og på Wimp/Tidal

 

Plata: Riktig så bra

Hvordan har så albumet blitt? Det har blitt riktig så bra, faktisk. 12 spor. 40 minutter. Moll og ulykkelig kjærlighet: ”Ja, for du har en annen, ikkje sant? Det er han du tenker på.” Dette er det velkjente, urtriste Eggum-universet. Men allerede i neste sang er rytmen livligere, takten raskere og en mann er ute på bar og kikker på damene: ”Det er hvordan du tar det som gir deg kred.” Er det en mer optimistisk Eggum vi hører? Det himmelropende spørsmålet her er selvfølgelig hvor selvbiografisk dette er. Jan Eggum og Kaia Huuse splittet opp etter 16 år som kjærester i fjor, bare måneder før Eggum gikk i studio i Rio.

 

Musikalsk: Glitrende!

Uansett. Musikalsk er dette kvalitet i alle ledd. Musikerne er glitrende. De gir Eggums melodier et liv, en stemning og ikke minst en rytme som gjør det interessant gjennom hele plata. Jeg er en av dem som aldri har giddet å høre mye på Jan Eggum. Det har vært for monotont og kjedelig. Men med Gilberto Gils gutter blir det akkurat passe virtuost og synkopert, også i de roligste partiene og langsomste låtene.

 

Etterettelighet: Tvilsom!

Men hvem er disse gutta? Verken på Eggums hjemmeside eller på plateselskapet Grappas sider er det et komma av kred. Men i promoteringen av albumet brukes navnet til Gilberto Gil for alt det er verdt. I setning én i omtalen skrytes det av ”Gilberto Gil, Brasils legendariske artist og låtskriver og kulturminister under den forrige presidenten Silvia de Lula.” Og dette er bare flaut, Grappa: Skal du først namedroppe en politiker, bør du få navnet korrekt. Ikke ”Silvia de Lula”. Men Lula da Silva.

 

Eggum vs. Vreeswijk

Med albumet RIO føyer Jan Eggum seg inn i en fin rekke skandinaviske trubadurer som har søkt til Brasil for inspirasjon. Den største av dem alle, Cornelis Vreeswijk, ga ut et av sine beste album etter en tur til Rio. I 1967 dro han til Brasil for å være med i spillefilmen ”Svarta palmkronor” der både Max von Sydow og Toralv Maurstad var med. Filmen ble spilt inn i Rio, og Cornelis hadde en av hovedrollene som kokken. Møtet med Brasil satte dype spor. Albumet ”Tio vackra visor ock personliga Person” fra 1968 var sterkt inspirert av brasiliansk musikk. Den meste kjente sangen derfra, rappet han fra han fra Chico Buarque. Wreeswijks kjente ”Deirdres Samba” er en tolkning av Buarques perle ”Quem te viu, quem te ve”.

Nå er det altså Jan Eggums tur. Og resultatet er blitt riktig så bra. Om du liker Jan Eggum, er plata er perfekt til late sommerkvelder. Om du ikke liker ham, gå til Cornelis. God sommer!

 

Lese mer?

Her er hjemmesida til Jan Eggum.

Og her er alle innlegg om musikk på BrasiLeira.

 

Facebooktwittergoogle_pluslinkedinFacebooktwittergoogle_pluslinkedin

Written by:

Published on: 22. juni 2015

Filled Under: kultur, musikk, Norge-Brasil

Views: 822

Legg igjen en kommentar